- Hvor går Norge?

Situasjonen i Afghanistan, Irak og Palestina blir verre og verre. Men hvor i all verden er norsk utenrikspolitikk på vei?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

GENERALSEKRETÆR

Raymond Johansen i Flyktningerådet etterlyser ærlighet i norsk utenrikspolitikk.

- USA og FN går lenger og lenger fra hverandre, og norsk utenrikspolitikk spriker mer og mer. Når supermakten USA bruker sin posisjon til å svekke internasjonale kjøreregler nedfelt i FN, er dette ikke i Norges interesse, sier Raymond Johansen, generalsekretær i Flyktningerådet. Han er bekymret over at kampen mot terror er kommet helt galt av sted.

- I Irak er både internasjonale hjelpearbeidere og andre utlendinger fritt vilt. Dette skjer parallelt med det som pågår i grenseområdene mellom Afghanistan og Pakistan, der Taliban har tatt over kommandoen. Nå har Taliban gitt beskjed om at de vil skyte på alt som er av internasjonalt personell og på dem som jobber for internasjonale organisasjoner. Dette skjer i de to landene som er blitt tatt i kampen mot terror. Klarere kan det vel ikke sies at deler av det som har foregått er en fiasko.

- Hva kan man gjøre med dette?

- Det er åpenbart at den styringen amerikanerne har på utviklingen ikke går i riktig retning. Hva gjør man med dette fra norsk side? Tar man det opp med amerikanerne? Jeg vil ha ærlighet tilbake i norsk utenrikspolitikk både i forhold til Irak, Afghanistan og i Palestina-spørsmålet. Når det gjelder Irak sender Norge tropper som det eneste landet som ikke støttet krigen mot Saddam Hussein. I tillegg er mandatet meget uklart. Det er vanskelig å lese dette som annet enn en støtte til okkupasjonen. Jeg synes det er helt ærlig å si at vi sender tropper fordi vi ønsker å støtte en alliert. USA har vært vår viktigste støtte siden 1945, og det er sannsynligvis amerikanerne som kan komme oss til unnsetning hvis det skulle komme en invasjon i framtida. Men det er ikke det man sier fra norsk side. Man bruker først og fremst humanitære argumenter for å være i Irak. Det er ikke riktig. De norske soldatene er en del av okkupasjonsstyrken.

- Står man ved et veiskille?

- Siden 2. verdenskrig har det vært to viktige pilarer i norsk utenrikspolitikk. Den ene er støtten til FN der konflikter skal løses gjennom internasjonale kjøreregler. Den andre har vært støtte til USA og støtte til NATO. Dette har stort sett vært uproblematisk. Nå er dette ikke så enkelt lenger, men det diskuteres ikke. Jeg synes ikke man fra norsk side er tydelige nok med å vise hva vår støtte til USA innebærer. Vi støtter opp om en nasjon som til de grader snakker om å demontere en del av de internasjonale kjørereglene. Det svekker rettsvernet for flyktninger og internt fordrevne.

- Hvordan påvirkes Flyktningerådets arbeid av det som nå skjer?

Det er dramatisk, ikke minst på grunn av manglende trygghet for våre humanitære arbeidere. Særlig er dette problematisk når den norske forsvarsministeren smører det humanitære og det militære sammen. Plutselig oppfatter ikke folk om det er en fra Flyktningerådet eller en fra Det norske forsvaret man har med å gjøre.

- Hva vil skje i Irak nå?

- Flyktningerådet har trukket seg ut av Irak. Uten et klart mandat kan man jo også stille seg spørsmålet om hva FN har i landet å gjøre. Dette er ikke i utgangspunktet en humanitær katastrofe, men et sikkerhetsproblem. Men mange land ønsker å være med i Irak for å få USA om bord igjen i FN-skuta.

- Er kampen mot terror troverdig?

Hvordan kan den være det når man daglig aksepterer det israelerne gjør mot det palestinske folk? USA godtar at det bygges en mur som splitter opp det palestinske landet i bitte små bantustaner selv om FN har slått fast at dette er et brudd på folkeretten. Norge har vært en viktig bidragsyter for å etablere en palestinsk stat. På norsk side må man si klart og tydelig fra om overgrepene som nå skjer. Den form for vold som hver dag utøves mot en befolkning der store deler har vært flyktninger siden 1948, kan ikke aksepteres. Jeg mener at det som nå skjer i de palestinske områdene er den største skampletten siden apartheidregimet i Sør-Afrika. Men det betyr ikke at jeg støtter de aksjonene som palestinerne gjennomfører.

- En skremmende sidevirkning av kampen mot terror er at beskyttelsen av de aller svakeste elegant blir satt til side. Sharon trenger ikke engang beviser for å gjennomføre sine aksjoner. Det er nok at han hevder at dette er et ledd i kampen mot terrorismen. Det er skapt en ny rettsorden. Det er det samme russerne til en viss grad får drive med i Tsjetsjenia.