- Hvordan får jeg kjøpt krans?

STAVANGER (Dagbladet): Under noen busker i en park levde Linda (40) og Arild (30) sitt samliv. Forrige torsdag døde Arild av en overdose heroin.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Linda ruser seg helst på alkohol, men har vært edru i mange timer etter at samboeren døde. Hun er nedkjørt og deprimert og vil helst bort fra livet på gata. Det er beinhardt, og hun tror ikke hun makter det.

Onsdag skal Arild begraves i Stavanger, og Linda vil ta et verdig avskjed med mannen hun elsket og drømte sammen med. De drømte om et bedre liv en gang, et rusfritt liv, de håpet å bli møtt med respekt og tillit.

Linda skrev noen ord på en papirlapp etter Arilds død. Varme ord, kjærlige tanker. Hun gikk innom lokalavisene og ba om å få minneordene på trykk, men hevder hun ble kastet på dør.

Uvante tanker

- OK, jeg ser sliten ut og lever hardt. Men jeg er et menneske og har følelser, kanskje for mange følelser. Kanskje er det følelsene som har styrt meg ut i elendighet. Men folk behandler oss som noe dritt de vil bli kvitt. Det er ille å ikke engang få minnes sin kjære i avisa, sier Linda, og spør om Dagbladet kan hjelpe slik at hun får ordene på trykk et sted.

Plutselig har hun så mange uvante tanker i hodet. Hun må ordne en krans. Skaffe klær til begravelsen, hun kan vel ikke komme slik hun går nå?

- Det blir vel å prøve å stjele noe jeg kan ha på meg, forteller hun.

Arilds død har paradoksalt nok også gitt Linda tak over hodet. Arild hadde et rom på et pensjonat i Lagårdsveien, det gamle fengslet i Stavanger. Linda hadde ei seng på et annet pensjonat, byens mest utskjelte, det går bare under navnet «Ondskapens hotell».

Men Linda ble kastet ut av pensjonatet fordi hun en gang smuglet Arild inn på rommet sitt. Hun fikk heller ikke besøke Arild på hans pensjonat. Stavanger kommunen betaler 15000 kroner i måneden for hver seng på institusjonen.

Nå er Arild død, og Linda fikk overta hans rom. Det synes hun er fælt.

- Jeg flytter ut i dag. Jeg aksepterer ikke at Arild måtte dø for at jeg skulle få plass på dette pensjonatet, det gjør bare vondt mye verre, sier Linda.

Høy utdanning

Linda har høy utdanning og var en gang veletablert med mann og tre barn og hus i et attraktivt strøk.

- Jeg hadde alt som de sier skal til for å gjøre livet godt å leve, sier Linda.

For noen år siden ramlet alt sammen som et korthus, hjemmet gikk for halvannen million og det meste av summen forsvant på en gigantisk heisatur sammen med Arild.

For byens borgere er Linda og kompisene hennes en gjeng som subber rundt og forstyrrer det gode liv i et rikt samfunn. Linda ruser seg på alt hun kommer over, men ikke på heroin.

Hun er svært bitter over at noen har solgt en dose som var for rein og for sterk. Arild døde mens de var sammen, det var hun som fikk tak i ambulanse. Like før hadde de ei god stund med hennes sønn på åtte og et halvt.

- Arild kjøpte Viking-skjerf til ham, og Chelsea-skjerf til meg. Det var rørende, samme kveld skulle de to lagene møtes på stadion, forteller Linda.

Hun er vant til å sove ute, og har sin plass under noen busker i museumsparken.

- Arild visste han kunne finne meg der. Det var trygt i parken om natta. Men ingen vil jo leve slik. Jeg finner bare ingen vei ut av søla.

Kledd naken

Hun forteller om et miljø der folk kan gi hverandre en klem i et øyeblikk, i neste sekund raner sidemannen kompisen. - Miljøet er brutalt og egosentrisk. Purken har kjørt meg naken til en pensjonatrom utallige ganger. Hvis noen tror vi har penger, og vi nekter å dele, kler de oss nakne. Nå når Arild er død, blir det vel klappjakt på meg. Vi er få jenter på gata, og mange mannfolk er etter oss, forklarer Linda.

- Ikke døm meg

- Mitt i all galskapen klarte Arild og jeg å ha tillit til hverandre. Det er nokså unikt blant gjengen på gata, mener hun.

- Du sier at du vil bort fra dette livet, hva må til for at du skal komme bort fra rusen?

- Ikke døm meg, ikke kast dritt på meg! Ingen behøver å fortelle meg at jeg kaster bort livet mitt. Jeg vet det, bedre enn noe annen. Jeg vokste opp med mishandling og dritt og har ingen slekt jeg er glad i. Vi er idioter som kjøper det stoffet som dreper folk. Ta all vår livserfaring og putt det i en sekk, og du ville ha fått verdens beste sosionomer! Jeg er drittlei og orker ikke dette stort lenger, men ingen vil vite av meg. Jeg får ikke engang komme inn i ei avis og sette inn minneord etter kjæresten min.

Kjemper aleine

- Arild er død, og Stavanger er vel blitt kvitt et problem. Jeg må kjempe aleine, og taper vel alt. Men begravelsen skal bli fin, det kan du banne på, sier Linda, og rusler ned mot paviljongen ved Breiavatnet. Der sitter en gjeng som er tungt ruset.

ALEINE: - Arild er død, og Stavanger er vel blitt kvitt et problem. Jeg må kjempe aleine, og taper vel alt. Men begravelsen skal bli fin, det kan du banne på.