«Hvordan skal du forklare en liten gutt at pappa valgte døden?»

STAVANGER (Dagbladet): Minnene ga ham aldri fred. Den siste novemberkvelden i 1993 orket han ikke mer. I avskjedsbrevet ba han kona ta godt vare på fireåringen deres. Så hoppet offshoredykker Bjørn Sørmarken ut i det kalde, mørke dypet der marerittene hadde startet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Neste dag ble han funnet i fjæra.

- Da vi fikk dødsmeldingen, tenkte jeg bare på den lille gutten vår som aldri skulle få se faren sin mer, forteller Grazyna Sørmarken.

Siden har hun igjen og igjen oppsøkt stedet der ektemannen tok beslutningen om å gi opp livet.

- Jeg søker etter svar. Men finner dem ikke. Hvordan skal du forklare en liten gutt at pappa valgte døden?

Han frøs bestandig

Familiefaren så ut til å være ved godt mot da han var hjemme på permisjon fra sykehuset helga før. De spiste middag sammen.

- Jeg merket ikke noe spesielt på ham. Heller ikke da han var innom som snarest et par kvelder før han døde for å hente noen klær. Han frøs, sa han. Det gjorde han alltid.

30. november ringte de fra sykehuset, der Bjørn var innlagt fordi han var deprimert. Det var ganske seint. Han hadde ikke kommet tilbake fra en kveldstur.

Alarmen gikk da de fant to avskjedsbrev under sengeteppet. Ett til familien hans. Ett til meg. Han skrev at han var lei seg fordi han ikke orket mer. Og at jeg skulle passe godt på sønnen vår.

Ble en annen

Fortsatt har Grazyna problemer med å forstå hva som forandret den livsglade nordmannen hun falt for i 1984.

- Bjørn var morsom og sjarmerende da vi møttes en sommer han ferierte i Polen. Jeg jobbet som sivilingeniør i Lodz, hjembyen min. Han stoppet meg på gata og spurte om veien, vi kom i prat og han ba meg ut samme kvelden. Siden ble det oss.

Grazyna flyttet til Norge og fikk jobb som bioingeniør på sykehuset. Hun forteller om gode og lykkelige dager i begynnelsen av forholdet.

- De første årene hadde vi det fint. Men gradvis ble han en annen. Mer og mer passiv. Mer og mer tiltaksløs. Han kunne sitte med avisa i timevis uten å bry seg om noe annet.

- Jeg prøvde å oppmuntre ham til å ta utdanning. Han gjorde et forsøk, men manglet pågangsmot til å gjennomføre. Selv om jeg sa meg villig til å hjelpe ham. Jeg har alltid hatt store faglige ambisjoner.

- Det var så uvirkelig at han ikke ville noe med livet sitt, så ung som han var. Han gled mer og mer inn i sin egen verden.

Umenneskelig

Grazyna Sørmarken tror at mannens liv kunne vært reddet hvis plagene hans var blitt tatt på alvor tidligere.

- Bjørn møtte ingen forståelse noe sted. Legene kunne ikke hjelpe ham. Ikke trygdevesenet heller. Til tross for at hans plager var vanlig blant nordsjødykkerne: Søvnløshet, konsentrasjonsvansker, hukommelsessvikt, frost og sløvhet.

Ektemannen ville ikke snakke noe særlig om årene som dykker.

- Det eneste Bjørn fortalte, var at arbeidspresset var umenneskelig, og at han følte seg som ei rotte når han krøp inn i metningstanken etter endt arbeidsdag på dypet. Det var disse opplevelsene som vendte tilbake og fratok ham søvnen og gløden.

Først da depresjonene knakk ham helt, det siste året han levde, ble han innlagt på psykiatrisk sykehus. Da var det for seint, sier Grazyna.

Søkkrike

Problemet for Bjørn og de andre offshoredykkerne var nok at de gikk til helsemyndighetene en og en, med hver sin sak, tror hun.

- Hadde dykkerne opptrådt som en gruppe, ville det trolig vært vanskeligere å avvise dem. Likevel synes jeg det er merkelig at verken den norske staten eller oljeselskapene føler en forpliktelse til å følge opp den yrkesgruppa som gjorde dem søkkrike.

- Hørte dere noe fra Bjørns arbeidsgivere etter at han kom på land?

- Ingen ringte mens han levde. Ingen ringte etter at han døde. Selskapet mente vel han hadde gjort sitt. Så var det bare å sende nestemann ned på dypet.

Tom Engh, talsmann for de skadde offshoredykkerne, synes behandlingen av Bjørn Sørmarken og hans familie er skandaløs.

- Men dessverre ikke enestående. Bjørn var et flott menneske og en meget dyktig dykker. Staten må ta ansvar for at han får et verdig ettermæle. Vi jobber for å gi de etterlatte oppreisning.

- Kvinner som har mistet mennene sine og barn som har mistet fedrene sine, fortjener i det minste offisiellanerkjennelse for at dykkernes innsats i Nordsjøen var verdt noe, sier Engh.

Grazyna Sørmarken forteller om hvordan hun kjempet med ryggen mot veggen etter at mannen døde.

- Jeg måtte ikke bare takle sorgen, men også kemneren, som viste liten nåde.

På mirakuløst vis klarte jeg å betjene gjelden midt oppi krisa.

- Sønnen min og jeg gikk gjennom et helvete. Han satt på fanget mitt. Dag etter dag. Kveld etter kveld. Jeg trøstet og gråt. Gråt og trøstet. Og i dag husker han ikke lenger pappaen sin, forteller mamma.

I dag gjør hun sitt beste for at sønnen skal få en god oppvekst, men føler at livet har mistet mye mening.

- Alle drømmene mine er glemt. Vi som sitter igjen alene, har betalt en høy pris for at mennene våre var forsøkskaniner i Nordsjøen. Men den høyeste prisen har barna betalt, som må vokse opp uten fedrene sine, sier Grazyna Sørmarken.

Grazyna Sørmarken, enke etter offshoredykker