Hvordan «Skammens mur» kunne rives

Berlinmuren falt uten at en eneste av 360 000 sovjetsoldater rørte en finger: «Mitt livs største skuffelse er at de autoritære kreftene nå er tilbake ved makta», skriver Hans-Wilhelm Steinfeld.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

(Dagbladet): «Danke, Ungarn!» står det på plakater over hele landet som først rev sin del av jernteppet i juni 1989, med hilsen Tyskland. For Berlinmuren ble først revet natten mellom 9. og 10. November 1989. Kreml hadde i god tid gitt østtyskerne trygghet for, at 360 000 sovjetsoldater ikke ville bli brukt til å forsvare «Skammens mur» for 25 år siden.

«Vi kan ikke fortsette å leve på denne måten!» sa Mikhail Gorbatsjov til Eduard Sjevardnadze en tidlig marskveld 1985. De to gikk på stranda av Svartehavet og planla gravferdskommisjonen til Gorbatsjovs forgjenger.

De skulle begrave mer enn stats- & partisjef Konstantin Tsjernenko! Mikhail Gorbatsjov skrev selv at dette var perestroika-tiden eller ombyggingstidens første setning. Kremls nye hersker gjorde sovjetborgerne vantro da han gikk inn for glasnost eller åpenhet.

Altfor mange hadde fått lide i sovjettiden fordi de sa sin mening. Mens sovjetborgerne nølte avventende, ble glasnost-evangeliet til Gorbatsjov oppfattet og praktisert mer kontant i Budapest og Warszawa.

Særlig fra den polske hovedstaden ble ekko'et av glasnostropet fra Kreml forsterket og sendt tilbake til det 300 millioner, folkerike sovjetsamfunnet via den polske minoritet i sovjetrepublikken Litauen. Dette ble avtrekkeren i et oppgjør med ettpartistaten i sakte film i 1989. [faktaboks=1, right]

Artikkelen fortsetter under annonsen

Signaler fra Kreml Allerede midtvinters 1989 sendte Mikhail Gorbatsjov to kurerer til alle de østeuropeiske hovedstedene i Warszawapaktlandene. Politbyråmedlemmet Aleksandr Jakovljev og generalobersten i KGB, den norsktalende Viktor Grusjkò, ble sendt rundt for å si, at dersom kommunistregimene i Øst-Europa igjen skulle havne i trøbbel, ville ikke sovjetiske tanks redde dem, slik det skjedde i Budapest i 1956 og i Praha i 1968.

Surmulende partisjefer som Nicolae Ceausescu i Romania og Erich Hoenecker i D.D.R. feilreagerte. De betraktet Gorbatsjov som svak, visste han hadde mektige krefter i politbyrået i Kreml, og ignorerte budskapet fra Kreml.

Men da sjefene for de hemmelige polititjenestene fikk besøk av KGB-general Grusjko, som Gorbatsjov seinere gjorde til nestkommanderende for hele KGB den 12. februar 1991, skjønte for eksempel den mektige STASI-generalen Marcus Wolf i Øst-Berlin alvoret bedre enn innenriksminister Erich Mielke og partisjefen selv, Hoenecker.

Uten så klare viljesytringer om reformer og åpenhet fra den sovjetiske Kremllederen Mikhail Gorbatsjov, er det mindre trolig at folk i Øst-Europa ville dristet seg til dette demokratiopprøret høsten for 25 år siden. Men etter hvert gikk det opp for mange nok, at Mikhail Gorbatsjov ikke var villig til å bevare sovjetsystemet med tanks og bajonetter.

Signalene fra Kreml ble naturligvis fanget opp også i vesten. Allerede den 12. Juni 1987 talte USAs president Ronald Reagan ved Berlinmuren foran Brandenburger Tor, etter sine første møter med Mikhail Gorbatsjov, og sa:

«General Secretary Gorbachev, if you seek peace, if you seek prosperity for the Soviet Union and Eastern Europe, if you seek liberalization, come here to this gate. Mr. Gorbachev, open this gate! Mr. Gorbachev, tear down this wall!» [bilde=1, full]

Tiden moden To år seinere var tiden moden. I midten av juni 1989 dro Ungarns kommunistiske utenriks- minister Gyula Horn til grensebyen Sopron eller Ödenburg sør for Wien.

Og sammen med Østerrikes visekansler og utenriksminister Alois Mock klippet ungareren ned de første meterne av piggtråd fra Jernteppet. Derfor kom den vesttyske forbundskansler Helmut Kohl til å kalle Gyla Horn for «faren bak Jernteppets fall». Det var ungarerne som trykket på «avtrekkerknappen i juni 1989 og nå gikk det fort: Warszawapakten sto for fall. [bilde=2, right, eight]

Denne versjonen bygger på samtalene den gang med Ungarns partisjef Imre Poszgay, utenriksminister Gyula Horn og litt seinere med Mikhail Gorbatsjov.

I juli 1989 skulle toppmøtet i Warszawapakten holdes i Romanias hovedstad Bucuresti, og vert var stats- & partisjef Nicolae Ceausescu. Ungarn var representert ved utenriksminister Gyula Horn.

«Jeg dro ikke dit for å forhandle, men for å forkynne at Ungarn ville rive resten av Jernteppet på vårt territorium!», sa Horn. Verten for hele toppmøtet, Ceausescu ble apoplektisk av raseri, og panikken brøt løs blant utenriksministerne, også hos den sovjetiske utenriksminister Eduard Sjevardnadze.

Som alltid på toppmøter i Warszawapakten skulle det monolittiske prinsipp om total enighet gjelde, hvis ikke dikterte sovjeterne enigheten. Inn i natta ble utenriksministrene sendt for å hamre ut et kompromiss, som tiden alt hadde løpt ifra.

Neste morgen løp alle til Kremls sterke mann, som nå het Mikhail Gorbatsjov. Han lyttet til alle syn før han sa: «Jeg støtter ungarerne!» Hans ord ble dødsdommen over Warszawapakten.

«Etter Warsawapaktmøtet dro jeg videre til D.D.R. og Øst-Berlin for å forkynne, at Ungarn ikke ville holde noen tilbake fra Ungarn!», fortalte Gyula Horn meg.

Da stengte D.D.R. for all utreise til Ungarn for sine egne borgere. På seinsommeren og utover i september 1989 kjørte østtyskerne i sine små Trabant-biler til Praha og prøvde å komme vestover derfra.

Grunnlovsdagen 7. oktober var sovjetisk grunnlovsdag, og Norsk Rikskringkasting hadde bestemt å vie hele TV-kvelden til Sovjetunionen, og de spennende, grensesprengende debattene som pågikk der.

Derfor fikk jeg et eksklusivt intervju på en halv time med den sovjetiske statsminister Nikolaj Rysjkov på hans kontor i Kreml den 3. oktober 1989.  [bilde=3, right, eight]

Sovjetlederne hadde jo tradisjonelt vært så utilnærmelige. Så jeg begynte med å spørre i beste Dagbladet stil fra avisserien «Noen som passer for meg?»

«Når gikk De barføtt gjennom fuktig gress?» Og jaggu svarte Rysjkov! Han gjorde det med et smil, og forklarte hvordan han slappet av for ikke å forpeste underordnedes liv når han var stresset.

Først halvveis torde jeg ta opp det tidlige demokratiopprøret i Øst-Tyskland. «I går var tusener på gatene i Dresden og Leipzig, der de ropte på frihet, perestrojka og Gorbatsjov!

Er dette en ubekvem omfavnelse for dere?» Den sovjetiske regjeringssjefen ble ikke affisert av min ivrig gestikulerende arm da han svarte: «Vi i Kreml vet jo hva vi sysler med. Og hvis våre bestrebelser er i samklang med forhåpningene til andre nasjoner, kan ikke vi kalle det for ubekvemt!»

Selv om hele intervjuet skulle sendes først fire dager etter, sendte NRK akkurat dette ut over Eurovisjonen samme kveld. Alle østtyskerne kunne se og høre Nikolaj Rysjkov på de vesttyske TV-kanalene.

Den kvelden fikk jeg en teleks fra Norges ambassadør Per Tresselt Øst-Berlin: «Nå har de pinadø gjort det i Kreml!» - skrev den ellers alltid så pertentlige, rettslærde diplomaten og bergenseren. [bilde=4, full]

Dødsdommen Etter at den sovjetiske regjeringssjefen hadde kommentert det gryende demokratiopprøret i D.D.R. slik, var det ingen i Øst-Tyskland som tvilte på at 360 000 sovjetiske tropper ville holde seg inne i garnisonene uten å gripe inn.

Slik ble det østtyske regimet effektivt dødsdømt. 10. oktober 1989 besøkte Mikhail Gorbatsjov «Berlin, Hauptstadt der DDR» som Øst-Berlin offisielt ble kalt øst for Berlinmuren.

Da Gorbatsjov ga Erich Honecker dødskysset, fløy bildet verden rundt, og diktatoren ble kjapt skiftet ut med Egon Krentz. Folk var allerede såpass befridd fra angsten, at det folkelige slagordet raskt ble «Egon, Egon Du muss weg, du hast kveinen Zweck!» («Egon, Egon du må vekk, du har ingen hensikt») [sitat=1, right]

Høsten gikk sin gang. Det beveget seg blant folk i Tsjekkoslovakia, også. Høsten 1989 startet «Fløyelsrevolusjonen» i Praha også. Som student hadde Mikhail Gorbatsjov delt rom på juridisk fakultet i Moskva med tsjekkeren Zdenek Mlynar. Han ble ideologen bak Praha-våren 1968 under ledelse av Alexander Dubcek.

Den sovjetledete invasjonen 21. august 1968 stanset deres plan om en sosialisme med et menneskelig ansikt. Alt dette visste dramaturgen Václav Havel om. Da «Fløyelsesrevolusjonen» nådde sitt crescendo i desember 1989, fordømte det øverste sovjet i Kreml invasjonen i 1968.

Alexander Dubcek kom siden til Moskva, og jeg traff ham en time etter hans møte med Gorbatsjov, spurte om de fant et felles språk, og da spratt tårene på Alexander Dubcek: «Hvis du hadde sett øynene våre da vi møttes, hadde du ikke spurt om det!»

Men midthøstes 1989 var fremdeles dette fremtid om enn nær fremtid. Demokrati-opprørerne i Øst-Tyskland ble stadig mer frimodige. Og da de begynte å klatre over «Skammens mur» sent på kvelden den 9. november 1989, var det en heltedåd fortsatt. [bilde=5, right, six]

Nødvendig beslutning For om de følte seg forsikret om at sovjettroppene ville forholde seg passive, besto fortsatt det østtyske, hemmelige politiet og det forhatte, østtyske grensepolitiet.

Trolig bidro KGBs nærmeste samarbeidspartner i D.D.R. Marcus Wolf til at det ikke ble åpnet ild, etter vårens omtalte samtale med KGBs generaloberst Viktor Grusjko. De samtalene hadde vært svært hemmelige.

Siden sa Grusjko til meg, at han var blitt gjenkjent på flyplassen Praha under sine vinterlige rundreiser. Straks spredte rykter seg om at kommunistregimet sto for fall i Praha tidlig på året 1989.

Sensasjonen var et gledelig faktum om morgenen den 10. november, men også en viss usikkerhet oppsto. NATO økte beredskapen med tanke på de 360 000 sovjettroppene som sto øst for sonegrensen og Berlinmuren.

Klokka ni om morgenen Moskvatid fikk jeg intervjuet den sovjetiske utenriksminister Eduard Sjevardnadze, og stilte et spørsmål bak Dagsrevykamera som jeg aldri ville trodd at jeg skulle få stille: «Hva sier De til at Berlinmuren falt i natt?» Det hadde jo egentlig alltid vært «russernes hagemur» mot ideologisk smitte fra vest!

Men i morgensola smilte utenriksminister Sjevarnadze under sine kritthvite krøller og sa: «Beslutningen om å åpne Berlinmuren og vestgrensen til D.D.R. var en vis og nødvendig beslutning!» [video=1, right, ten]

Etter at dette gikk på luften over hele Europa, senket NATO beredskapen igjen. Ut på dagen sendte Mikhail Gorbatsjov et hilsningstelegram til den vaklende partisjef Egon Krentz med ordene: «Hold frem som du stevner!»

Kommunistregimet, så forhatt ved alle frihetens blodofre som satte livet til mens de prøvde å klatre over «Skammens mur» i Berlin, var redningsløst fortapt. Men innad i Kreml var det så beinhard strid om hva som skulle gjøres, at Mikhail Gorbatsjov aldri tok sjansen på sette spørsmålet om tysk samling på dagsorden i Politbyrået, fortalte hans tidligere sjefideolog Jegor Ligatsjov meg seinere. 3. oktober 1990 ble imidlertid Tyskland samlet.

Samme dag fikk jeg som eneste reporter i verden intervjue Mikhail Gorbatsjov i Kreml om Tysklands samling. For der tok han imot Norges nye ambassadør Dagfinn Stenseth.

Egentlig hadde Gorbatsjov planlagt å være i Berlin den dagen, men han holdt seg hjemme fordi spenningen innad i det sovjetiske samfunnet var blitt så høy. I midten av oktober 1990 fikk Gorbatsjov vite, at han var vinner av Nobels fredspris for 1990 for blant annet sin håndtering av Berlinmurens fall og Tysklands samling.

Til NRK-Dagsrevyen sa Mikhail Gorbatsjov 16. oktober 1990 på sitt kontor i Kreml: «Min første prioritet er å sikre freden hjemme nå!» NRK ville feire fredsprisutdelingen med en storslått TV-galla i Moskva forut for seremonien i Oslo den 10. desember. [bilde=6, full]

- Diktaturet truer oss Den norsktalende TV-journalisten Dmitrij Kiseljov skulle snakke norsk som programleder, jeg skulle være programleder på russisk, og gjestelista tok en imponerende form av verdensberømte som takket ja til å hedre Gorbatsjov: Den tidligere vesttyske forbundskansler Willy Brandt, Alexander Dubcek, Diana Ross og Elton John var noen av dem som takket ja. [sitat=2, right]

Tre uker før ringte vår kontaktmann inn til Kreml, Jevgenij Primakov, til sjefen for den sovjetiske Dagsrevyen og kansellerte hele TV-gallaen med å si: «Spenningen i samfunnet er nå så stor, at vi ikke kan eksponere president Gorbatsjov for noe som smaker det minste av festivitas!»

Den 18. desember 1990 gikk Eduard Sjevardnadze brått av og erklærte fra talerstolen på Folkekongressen i Kreml: «Diktaturet truer oss igjen!»

Verden sto åtte måneder fra det kommunistledete statskuppet mot Mikhail Gorbatsjov, natt til 19. august 1991. Mitt livs største skuffelse er hvordan folk i for eksempel Ungarn, men også Russland, har brukt sin frihet de siste 25 år. Når statsminister Victor Orban i dag sier, at han etter forbilde fra Vladimir Putin vil bygge opp igjen den illiberale stat.

Og gjør det! Det var under Russlands aggresjon mot Ukraina, og myrderiene i Kiev 20. februar, at dette plutselig sto klart for meg. I asken på gaten i den ukrainske hovedstaden.

Det ungarske folk har valgt den autoritære Victor Orban to ganger. I Russland medga selv dissidentorganisasjonen «Gòlos» eller «Stemmen», at Putin fikk et flertall om enn et knapt ett, i mars 2012.

Under den gamle, kalde krigen var det lett å si, at det var diktatorenes i Sovjetunionen og Østblokken, som var skyld i overgrepene. [bilde=7, right, eight]

Den nye kalde krigen «Den nye kalde krigen» gjør det brede lag av folket medskyldige i tøylesløs, populistisk russisk nasjonalisme overfor Ukraina - sammen med president Vladimir Putin!

I 1989 forsto ikke KGB-majoren Vladimir Putin i Dresden så mye av alt som foregikk, medga han i boken «Fra Statens første mann» som utkom våren 2000.

«Men i KGB-senteret i Dresden satt vi den høsten for sikkerhets skyld og brant hemmelige dokumenter til kakkelovnene sprakk!», sa Putin.

25 år etter sprakk håpet i år om en varig tilnærming mellom øst og vest da Putin invaderte og annekterte Krim samt førte en krig ved stedfortredere i det sørøstre Ukraina.

Den krevde like mange liv som folkeoppstanden i Ungarn i 1956. I år sa Vladimir Putin nøyaktig det samme om Ukraina, som Nikita Khrustsjov sa 2. november 1956 om Ungarn før han invaderte landet to dager etter:

A: Vesten hadde skylden for krisen.

B: Det var oppstått fascisme i Budapest/ Kiev.

C. Russland hadde rett til å forsvare sine legitime interesser overfor regimeendringene.

Vladimir Putin skjønner ikke strofen til Aleksandr Pusjkin fra 200 år tilbake, som stadig fikk prege erkjennelsen til de vekslende elitene i Russland:

«Den bitre sannhets mørke står oss kjærere enn det opphøyde selvbedrag!»

MURENS JUBELDAGER: Vest-tyske ungdommer sitter på den forhatte muren for 25 år siden i nærheten av Checkpoint Charlie. Bildet er tatt 9. november 1989. Foto: REUTERS /NTB SCANPIX
MURENS JUBELDAGER: Vest-tyske ungdommer sitter på den forhatte muren for 25 år siden i nærheten av Checkpoint Charlie. Bildet er tatt 9. november 1989. Foto: REUTERS /NTB SCANPIX Vis mer
Hvordan «Skammens mur» kunne rives
EKSKLUSIVT INTERVJU: Den 7.oktober var sovjetisk grunnlovsdag, og 3. oktober 1989 gjorde Hans-Wilhelm Steinfeld  et eksklusivt intervju på en halv time med den sovjetiske statsminister Nikolaj Rysjkov. Foto: PRIVAT
EKSKLUSIVT INTERVJU: Den 7.oktober var sovjetisk grunnlovsdag, og 3. oktober 1989 gjorde Hans-Wilhelm Steinfeld et eksklusivt intervju på en halv time med den sovjetiske statsminister Nikolaj Rysjkov. Foto: PRIVAT Vis mer
TAKKEPLAKATER: «Danke, Ungarn!» står det på plakater over hele landet som først rev sin del av Jernteppet i juni 1989, med hilsen Tyskland. For Berlinmuren ble først revet natta mellom 9. og 10. November 1989. Kreml hadde i god tid gitt østtyskerne trygghet for, at 360 000 sovjetsoldater ikke ville bli brukt til å forsvare »Skammens mur» for 25 år siden. Foto: PRIVAT
TAKKEPLAKATER: «Danke, Ungarn!» står det på plakater over hele landet som først rev sin del av Jernteppet i juni 1989, med hilsen Tyskland. For Berlinmuren ble først revet natta mellom 9. og 10. November 1989. Kreml hadde i god tid gitt østtyskerne trygghet for, at 360 000 sovjetsoldater ikke ville bli brukt til å forsvare »Skammens mur» for 25 år siden. Foto: PRIVAT Vis mer
MØTTES IGJEN: President Mikhail Gorbatsjov besøkte Oslo i 1991. Hans Wilhelm Steinfeld var på pletten da sovjetlederen ankom Fornebu. Foto: TERJE BENDIKSBY / NTB SCANPIX
MØTTES IGJEN: President Mikhail Gorbatsjov besøkte Oslo i 1991. Hans Wilhelm Steinfeld var på pletten da sovjetlederen ankom Fornebu. Foto: TERJE BENDIKSBY / NTB SCANPIX Vis mer
HISTORISK: Ungars utenriksminister, Gyula Horn og den østerrikske utenriksministeren, Alois Mock, klipper ned de første meterne av piggtråd fra «Jernteppet» ved Sopron, grensa mellom Ungarn og Østerrike, juni 1989. Utenriksminister Horn kalte Helmut Kohl faren bak jernteppets fall. Foto: AP PHOTO / NTB SCANPIX
HISTORISK: Ungars utenriksminister, Gyula Horn og den østerrikske utenriksministeren, Alois Mock, klipper ned de første meterne av piggtråd fra «Jernteppet» ved Sopron, grensa mellom Ungarn og Østerrike, juni 1989. Utenriksminister Horn kalte Helmut Kohl faren bak jernteppets fall. Foto: AP PHOTO / NTB SCANPIX Vis mer
I DAG: Turister imiterer kysset mellom daværende sovjetleder Leonid Brezhnev (venstre) og Øst-Tysklands leder Erich Honecker i Berlin. Denne delen av muren er blitt dekorert med politiske tegninger etter murens fall i 1989-1990. Foto: JOHN MACDOUGALL / AFP PHOTO / NTB SCANPIX
I DAG: Turister imiterer kysset mellom daværende sovjetleder Leonid Brezhnev (venstre) og Øst-Tysklands leder Erich Honecker i Berlin. Denne delen av muren er blitt dekorert med politiske tegninger etter murens fall i 1989-1990. Foto: JOHN MACDOUGALL / AFP PHOTO / NTB SCANPIX Vis mer