Hvordan ta ansvar for tortur?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I Dagbladet 9. juni fremmer Jan Egeland og Mariano Aguirre krav om at terrorkrigens torturister må stilles til ansvar. Mange av de som er blitt torturert, er blitt tatt til fange under Operasjon Enduring Freedom (OEF), der Norge heldigvis har avsluttet sitt engasjement. Det er likevel grunn til å spørre seg om Norge fremdeles bidrar til tortursystemet. Den NATO-ledete Internasjonale stabiliseringsstyrken i Afghanistan (ISAF), der Norge fremdeles deltar, har overtatt mange av OEFs arbeidsoppgaver. ISAF-styrker utleverer rutinemessig fanger til USAs og Afghanistans styrker, med en ikke etterprøvbar «garanti» for at fangene ikke utsettes for umenneskelig behandling. Det er positivt at terrorkrigens omkostninger for rettsstatlige prinsipper og at menneskerettighetene nå får større oppmerksomhet. Det er imidlertid et tankekors at sivilbefolkningens lidelser stadig underkommuniseres. I Ny Tid 12. juni uttaler forsvaret at de aldri har drept sivile i Afghanistan. Med tanke på mangelen på uavhengige rapportører, krigens kaos og norske jagerbomberes virksomhet i landet, framstår en slik påstand som ren og skjær propaganda. Norge gikk inn i Afghanistan uten folkerettslig grunnlag. Vi har etter alt å dømme gjort oss medskyldige i tortur og har sannsynligvis også bidratt til drap på sivile. Kanskje Norge også bør ta et kollektivt ansvar? En god begynnelse ville være å trekke de norske styrkene ut av Afghanistan som en erkjennelse av våre feilgrep og slik at vi slutter å gjøre oss medskyldige i menneskerettsbrudd. Vi bør også ta imot fanger fra Guantánamo, for å bidra til at konsentrasjonsleiren kan avvikles. For framtida bør vi konsentrere oss om bistand i Afghanistan, basert på samarbeid med reelt demokratiske krefter.