Jeg kjente henne ikke personlig. Likevel berørte nyheten om drapet på Natalia Estemirova meg på en måte som om hun var både nær og kjær. Jeg har fått den samme beskjeden før.

Estemirova er bare den siste av en lang rekke russiske journalister som er blitt drept de siste åra. Som redaktør av Ny Tid var jeg en av dem som redigerte artiklene til hennes kollega Anna Politkovskaja da hun ble drept i 2006. Politkovskaja karakteriserte selv sitt regimekritiske journalistiske arbeid, med avsløringer av menneskerettighetsovergrep i Russland og i Tsjetsjenia, som livsfarlig under regimet til president Putin. Den antatte hovedmannen bak drapet fikk ifølge BBC en advarsel og muligheten til å rømme landet før andre mistenkte ble arrestert. I sommer har russisk høyesterett opphevet frifinnelsen av tre menn tiltalt for medvirkning, men ennå er altså ingen dømt for drapet.

Politkovskaja og Estemirova var ikke bare kolleger, de var viktige støttespillere for hverandre og de delte både motet og hovedfokus for sitt virke. De visste begge at de sto i fare for å bli drept, men de bestemte seg likevel for at det var verdt det. Begge hadde ordet i sin makt, og muligheten til å fortelle verden om overgrepene som den russiske hæren og den tsjetsjenske regjeringen står bak.