Hvordan vi kan hedre hennes minne

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Jeg kjente henne ikke personlig. Likevel berørte nyheten om drapet på Natalia Estemirova meg på en måte som om hun var både nær og kjær. Jeg har fått den samme beskjeden før.

Estemirova er bare den siste av en lang rekke russiske journalister som er blitt drept de siste åra. Som redaktør av Ny Tid var jeg en av dem som redigerte artiklene til hennes kollega Anna Politkovskaja da hun ble drept i 2006. Politkovskaja karakteriserte selv sitt regimekritiske journalistiske arbeid, med avsløringer av menneskerettighetsovergrep i Russland og i Tsjetsjenia, som livsfarlig under regimet til president Putin. Den antatte hovedmannen bak drapet fikk ifølge BBC en advarsel og muligheten til å rømme landet før andre mistenkte ble arrestert. I sommer har russisk høyesterett opphevet frifinnelsen av tre menn tiltalt for medvirkning, men ennå er altså ingen dømt for drapet.

Politkovskaja og Estemirova var ikke bare kolleger, de var viktige støttespillere for hverandre og de delte både motet og hovedfokus for sitt virke. De visste begge at de sto i fare for å bli drept, men de bestemte seg likevel for at det var verdt det. Begge hadde ordet i sin makt, og muligheten til å fortelle verden om overgrepene som den russiske hæren og den tsjetsjenske regjeringen står bak.

Som menneskerettighetsforkjemper og som journalist har Natalia Estemirova siden starten av den andre tsjetsjenske krigen i 2000 dokumentert hundrevis av menneskerettighetsbrudd, drap og kidnappinger i hjemlandet Tsjetsjenia. Hun har mottatt en rekke internasjonale priser for sitt arbeid. I 2007 fikk hun også den første Anna Politkovskaja-prisen, som deles ut av Nobel Women’s Initiative.

«Vesten må ikke glemme folket i Tsjetsjenia, som til tross for at krigen i republikken er i ferd med å ebbe ut, fortsatt er ofre for drap, tortur og forsvinninger», insisterte hun den gang overfor nyhetsbyrået Reuters.

I går uttrykte utenriksminister Jonas Gahr Støre bekymring for at nok en menneskerettighetsaktivist er drept i Russland, og norske myndigheter oppfordrer de russiske til å igangsette en grundig etterforskning av drapet. Det er selvsagt vel og bra. Jeg er likevel redd det ikke forandrer noe. I både Russland og Tsjetsjenia er oppklaringen av politiske drap unntaket og ikke regelen. Menneskerettighetsforkjempere ber andre land komme med sterkere protester og internasjonalt næringsliv om å stille sterkere krav før de inngår ukritiske avtaler med Russland. Og selv om russerne offisielt avsluttet sin såkalte anti-terroroperasjon i Tsjetsjenia i april, mener menneskerettighetsorganisasjoner at situasjonen i Nord-Kaukasus blir stadig mer anspent.

Natalia Estemirova kan ikke lenger rapportere om den. Men hvordan vi kan hedre hennes minne er opplagt. Som hun sa det i 2007: «Tsjetsjenia er en del av Europa. Dere kan ikke bare glemme oss.»