Hvorfor blir hun?

I dag markeres den internasjonale dagen mot vold mot kvinner over hele verden. Tretti år etter at kvinnebevegelsen gjorde privatvold i hjemmet til et politisk spørsmål, er det knapt 50 land som forbyr vold i parforhold. Her hjemme trapper vi nå opp innsatsen mot familievolden. Politiet, ikke offeret, har ansvaret for å anmelde overgrepene.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det er en kjent sak at mishandlede kvinner ofte avstår fra å anmelde mannen som slår. En forklaring er selvsagt at hun er redd for represalier. Nå skal det bli slutt på at politiet trekker på skuldrene hvis ikke offeret selv anmelder voldsmannen.

  • Ifølge opplysninger fra Justisdepartementet lever rundt 100 000 kvinner i voldelige forhold. 826 voldstruede kvinner har vært utstyrt med voldsalarmer de tre siste åra. 5000 kvinner henvender seg til krisesentrene hvert år, en økende andel av dem er innvandrerkvinner. Hva skal vi så si om alle kvinnene som tilsynelatende «finner seg i» å bli slått?
  • Vi kan si, som sant er, at de kommer fra alle samfunnslag. Ofrene for hjemmevold er også de såkalt vellykkede, godt utdannede, økonomisk selvstendige kvinnene, mange med feministiske holdninger til sitt eget verd, kvinner vi skulle tro hadde alle forutsetninger for å smelle døra bak seg og forlate mannen etter at første slag eller spark hadde falt.
  • Likevel blir et overveldende antall kvinner værende i ødeleggende forhold, til både hjelpeapparatets og folk flests forskrekkelse. Den som vil forstå, må altså lete etter dypere forklaringer. Det gjør vi også, utallige forskningsrapporter viser det, som det heter. Selv om det mest grunnleggende spørsmålet likevel bør lyde: hvorfor blir mannen værende i et forhold der han knuser kjevebeinet på kvinnen han sier han elsker? Og enda viktigere: hvordan skal vi få ham til å slutte med det?
  • Ulike handlingsplaner mot hjemmevold er nå prisverdig under planlegging for å flytte ansvaret for volden fra offeret og over på gjerningsmannen. Men uten at hjelpeapparatet og miljøet rundt den mishandlede kvinnen forstår paradokset, at det oppleves som helt naturlig å bli hos mannen som slår, risikerer vi å støtte opp om nettopp denne atferden. Mishandlede kvinner har lært å klynge seg til et selvpålagt ansvar for mannens overgrep. De påtar seg oppdragerrollen for å redde livet. De gir seg selv oppgaven å få forholdet på rett kjøl. Fenomenet har fått navnet medavhengighet, og går igjen i alle slags dysfunksjonelle forhold der kvinner ikke bryter ut av ydmykende og undertrykkende relasjoner.
  • I vårt samfunn, som ideelt sett skal bestå av kompetente, selvstendige og velgende individer, er offerrollen en av de skammeligste. Vi ser den ikke lenger som et resultat av hvordan vi har organisert samfunnet, en konsekvens av f.eks. klassedeling og patriarkat, noe utenfor individet, men som en egenskap ved den enkelte som ikke tar ansvar og velger seg bort fra den uønskede offerposisjonen. Offeret blir i stedet gjort medansvarlig for og medskyldig i at volden oppstår og får fortsette.
  • Dermed er både omgivelsene og offeret skjønt enige om at det er offerets eget ansvar å få satt en stopper for volden. Politiet og hjelpeapparatet må derfor bryte sirkelen som vedlikeholder vrangforestillingene om at offeret er ansvarlig for å ha satt seg i en situasjon der hun må regne med å bli utsatt for vold. Ofrene for familievold velger nemlig ikke hensiktsmessige strategier for å komme ut av forholdet. De agerer i tråd med sin egen logikk for å overleve i forholdet. Dette er selve dynamikken mellom overgriper og offer.
  • Mishandlede kvinner behandles høyst ulikt i de forskjellige politidistriktene i landet. Mange steder heter det fortsatt husbråk i stedet for familievold, uten at politiet tar ansvar, sikrer bevis og går til anmeldelse. Men nå går Oslo og Bergen foran, og Justisdepartementet forbereder en bred dokumentasjon av familievoldens utbredelse. Vi vet at hun ikke «bare kan gå». Utfordringen består heretter i å være entydige: å hindre at han slår.