Hvorfor gir de fredspris til menn som har blod på hendene?

En rekke statsmenn har fått Nobels fredspris gjennom tidene. Tildelingene har ofte vært omstridte. Kritikken har blant annet gått ut på at statsmennene ikke har vært ekte fredsforkjempere, men ledere som bare har tenkt på å sikre sine egne lands interesser.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Den første politikeren som fikk fredsprisen, var den amerikanske presidenten Theodore Roosevelt i 1906. Han fikk prisen for å ha meklet fred mellom Russland og Japan etter at de to statene hadde kriget om herredømmet over Mandsjuria.

Roosevelt var ikke kjent som en fredsforkjemper. Mange så på ham som en råbarket cowboy som trivdes best i kruttrøyken.

Han støttet USAs erobring av Filippinene, og stormet selv fram i spissen for sine «rough riders» da USA fikk revet Cuba løs fra Spania i 1898.

Roosevelt mente at såkalte «siviliserte» nasjoner både hadde rett og plikt til å herske over og oppdra «usiviliserte» folk. Fred var et edelt mål, mente Roosevelt, men for å sivilisere verden måtte en ha rett til å bruke makt.

Det var særlig den politiske venstresiden i Europa og USA som mente at fredsprisen til Roosevelt var en skandale. Men også andre reagerte. I 1906 var den norske utenriksministeren formann i Nobelkomiteen, og det var en utbredt oppfatning i Sverige at han ga prisen til Roosevelt for å skaffe den nye norske staten en mektig venn etter unionsoppløsningen.

Steil president

I 1920 ble en ny amerikansk president tildelt fredsprisen. Woodrow Wilson mente at USA måtte gripe inn i første verdenskrig for å gjøre slutt på all krig («the war to end all wars»). Ved fredsforhandlingene i Versailles utenfor Paris tok han sikte på å få til en rettferdig fred i Europa.

Gjennom et Folkeforbund skulle verdens stater løse konflikter med fredelige midler. Brøt noen Folkeforbundets regler, skulle de kunne straffes med militære eller økonomiske mottiltak. Men Wilson fikk få av sine ideer gjennom i Versailles. Han var steil og lite kompromissvillig.

Folkeforbundet ble til, men den amerikanske nasjonalforsamlingen, Kongressen, gikk imot at USA skulle bli medlem. Slik ble verdens økonomisk mektigste stat stående utenfor denne organisasjonen.

Kritikken av Wilsons fredspris kom fra mange hold. De fleste pekte på at det var én ting å ha idealistiske planer, en annen sak å få gjennomført dem. Etter Versailles-freden var hans stjerne dalende. Vi vet også at det sto sterk strid om Wilson i Nobelkomiteen. Det var med knapt flertall at han fikk prisen.

Vietnamkrigere

Går vi nærmere vår egen tid, var en av de mest overraskende tildelingene prisene til den amerikanske utenriksministeren Henry Kissinger og hans nordvietnamesiske motpart Le Duc Tho i 1973. USA hadde ført krig i over ti år for å hindre at kommunistene tok over hele Vietnam. I 1973 gikk vietnameserne med på en våpenhvileavtale etter at Kissinger hadde gått inn for å bombe dem til forhandlingsbordet. Le Duc Tho nektet å ta imot prisen fordi han mente at det var galt å gi fredsprisen både til den som kastet bomber og til den som ble rammet av dem.

Protestene mot pristildelingen i 1973 kom både fra radikale og konservative. De konservative mente det var skandaløst å gi fredsprisen til kommunisten Le Duc Tho. Han representerte et regime som brukte vold for å tvinge sin revolusjon gjennom.

For de radikale motstanderne av Vietnamkrigen var Kissinger et hovedsymbol på USAs terrorbombing. Tildelingen var også omstridt i Nobelkomiteen. To av fem medlemmer gikk ut av komiteen i protest.

Fredsforsøk

Det har også vakt sterke følelser når fredsprisen har blitt gitt til politiske ledere fra Midtøsten. I 1978 måtte det store sikkerhetstiltak til i Oslo da den israelske statsministeren Menachem Begin mottok prisen.

Han delte den med Egypts president Anwar Sadat da de to statslederne gikk inn for å skrive under en avtale om å arbeide for fred i Midtøsten.

Venstresiden protesterte mot tildelingen til Begin fordi de mente at han sto for en politikk som undertrykte palestinerne. Under festen for prisvinnerne på Akershus festning sloss demonstranter og politi nedenfor festningsmurene.

Trakk seg

Omvendt reagerte et medlem av Nobelkomiteen så sterkt på fredsprisen til den palestinske lederen Yassir Arafat i 1994 at han trakk seg fra komiteen i protest. Yassir Arafat fikk prisen for å ha undertegnet den såkalte Oslo-avtalen for fred i Midtøsten sammen med den israelske statsministeren Yitzhak Rabin og utenriksminister Shimon Peres.

Statsmenn som opptrer på den internasjonale arena må rimeligvis være opptatt av å sikre sine egne lands interesser. I motsetning til «rene» idealister har de imidlertid makt til å få ting gjort. De kan både få «blod på hendene» og skape fred.

Et svar på kritikken av pristildelinger til politikere har vært at Nobels fredspris ikke er en utmerkelse for generelt god oppførsel, men for konkrete handlinger som har fremmet fredens sak.

Artikkelforfatteren arbeider for tida med en bok om Nobels fredspris' historie sammen med Ivar Libæk og Øivind Stenersen. Boka kommer ut i forbindelse med hundreårsjubileet for prisen i 2001.

KRIGER: Henry Kissinger fikk Nobels fredspris sammen med Le Duc Tho i 1973 etter våpenhvileavtalen i Vietnam.
KRIGERE: Yassir Arafat, Shimon Peres og Yitzak Rabin fikk fredsprisen i 1994 etter langvarig og blodig ufred i Midtøsten.