Hvorfor jeg sa nei til å møte Røkke

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Advokatfirmaet BA-HR har i flere sammenhenger den siste tida gjort et poeng av at Røkke og hans advokater «tilbød» Dagbladet et møte i den såkalte Tønne-saken. Det underliggende poeng er tydeligvis at vi - ved å avslå «tilbudet» - sa nei takk til informasjon som ville ført til mindre press på avdøde Tore Tønne.

Hensikten med den framstillingen er å skape inntrykk av at Dagbladet lukket øynene for informasjon som kunne belyse saken, og skåne Tønne.

Rolf Johan Ringdal, styreleder i BA-HR, trekker igjen fram denne historien i en kronikk i Dagbladet (fredag 7. feb.). I utgangspunktet hadde jeg bestemt meg for aldri å si noe offentlig om henvendelsen fra Røkke. Dette fordi Kjell Inge Røkke - da han kontaktet meg - ba om fortrolighet. Dette respekterte jeg.

MEN DET BLIR MEGET problematisk når kilden - eller kildens advokat - etterpå kommer løpende opp på siden av mediet og gir sin versjon - åpenbart i den hensikt å fortelle opinionen hvor kyniske vi er.

På grunn av påstandene fra BA-HR og Ringdal, ser jeg meg derfor nødt til å si noe om samtalene med Røkke. I motsetning til Ringdal - som på velkjent advokatmaner prøver å ta monopol på sannheten - var jeg til stede da det skjedde.

Det var meg Røkke snakket med. Og ikke én gang, men tre. Etter at Røkke kontaktet meg den dagen vi hadde første oppslag om Tønne, ringte jeg ham to ganger tilbake samme ettermiddag. Det i seg selv skulle vel vise at vi ikke tok lett på henvendelsen. Vi ønsket faktisk å få til et møte, men betingelsene Røkke stilte, gjorde det umulig.

RINGDAL VIDEREFORMIDLER altså en versjon av samtalene som han har fått seg fortalt - enten av sin advokatkollega, eller av Røkke, eller kanskje av begge.

Ringdal framstiller henvendelsen til oss som en sjenerøs handling fra hans part, mens de ble møtt av en pågående, kompromissløs redaktør, og avis.

Da Røkke ringte, sa han at han og advokat Øyvind Eriksen kunne komme på besøk på mitt kontor. De hadde en del viktig informasjon som ville hjelpe meg å forstå saken bedre. Det var en forutsetning at Røkke og Eriksen ikke ble fotografert, og at møtet måtte være fortrolig.

Det betød at jeg skulle innvies i informasjon som aldri måtte komme ut, men som ville hjelpe meg til å forstå at vi var på villspor. Jeg sa at det med foto var uproblematisk og at vi heller ikke trengte å bringe sitater fra møtet, men at det var vanskelig for meg å ta imot taushetsbelagt informasjon som «aldri måtte komme ut».

DET FØRSTE JEG TENKTE på var jo mine reportere på saken. Hva hvis de fikk tak i den samme informasjon via andre kilder? Hva hvis de allerede hadde den aktuelle informasjon? For meg var det åpenbart at et møte på slike betingelser ville være meget problematisk fordi det i sin ytterste konsekvens kunne bety at Dagbladet og de medarbeiderne som arbeidet med saken ble kneblet.

Da jeg ba om at reporterne - helst alle tre - fikk være med på møtet, ble jeg avvist. Mitt ønske var ikke urimelig, tatt i betraktning at Røkke stilte med sin advokat.

Reporterne var de som virkelig hadde innsikt i saken. På et møte som det her var snakk om kunne det komme opp informasjon som krevde oppfølgende spørsmål og avklaringer. Jeg konkluderte med at jeg ikke ville ta imot informasjon som jeg ikke fritt kunne vurdere og drøfte med mine reportere.

ET ANNET POENG ER at det aldri kom fram hvilken informasjon Røkke hadde tenkt å gi meg. Det kunne være opplysninger av stor og avgjørende samfunnsmessig betydning, eller - i verste fall - på gal side av straffeloven?

I ettertid mener jeg fortsatt at det var riktig av meg å takke nei til møtet på de betingelser som ble stilt. Jeg fornemmet den gang at det her ble lagt opp til å skape en form for fortrolighet som jeg som redaktør trives dårlig med.

Mellom samtalene med Røkke drøftet jeg henvendelsen med politisk redaktør Thor Gjermund Eriksen og de tre reporterne. Eriksen overhørte også min tredje og siste samtale med Røkke, og kan bekrefte min versjon av det jeg sa til Røkke.

DA VI IKKE KOM TIL enighet om premissene for et møte, gjentok jeg for Røkke at han og hans advokater hadde alle muligheter - hele tida - til å uttale seg i avisa. Generelt vil jeg si at jeg i mitt relativt lange presseliv vel aldri har arbeidet med en sak hvor det er gjort så store anstrengelser på å få kommentarer fra de berørte aktører.

Ringdals artikkel bærer ellers preg av en bagatellisering av hele det sakskompleks som kalles «Tønne-saken». Han omtaler BA-HRs problem som «en formfeil i tilknytning til en faktura».

Når man leser den offentlige tiltalen mot BA-HR-advokat Øyvind Eriksen, får man et noe annet inntrykk.

Her står det blant annet: «Det foreligger særlig skjerpende omstendigheter, blant annet fordi feilen medførte at mellomværende eller pengeoverføringer mellom et selskap med store samfunnsmessige og økonomiske interesser og Tore Tønne/Tønne Consult AA, kunne holdes skjult, handlingen var utført på en måte som villedet regnskapsbrukerne eller gjorde det mulig å oppnå en uberettiget vinning. Dessuten kunne feilen få negative følger, idet feilen kunne skape mistanke om at hensikten med feilen var å skjule andres straffbare forhold.»

Det er å håpe at det blir en flombelysning av alle BA-HR-sakens aspekter i en hovedforhandling i Oslo tingrett. Da vil dokumentbevis bli lagt fram, og alle sentrale vitner bli avhørt. Men skal jeg være ærlig, så tror jeg ikke det går slik. Mitt tips er at Øyvind Eriksen/BA-HR sørger for å få saken unna i forhørsretten.

HOVEDPERSONER: I debatten om Tore Tønne-saken har advokatfirmaet BA-HR gjort et stort poeng av at Kjell Inge Røkke og hans advokater flere ganger «tilbød» Dagbladet samtaler og informasjon.