I FELT: I en måned har psykolog Ane Bjøru Fjeldsæter (31) fra Trondheim jobbet for Leger uten grenser i ebola-rammede Liberia. Her er hun sammen med Patrick (5). Foto: Morgana Wingard/MSF.
I FELT: I en måned har psykolog Ane Bjøru Fjeldsæter (31) fra Trondheim jobbet for Leger uten grenser i ebola-rammede Liberia. Her er hun sammen med Patrick (5). Foto: Morgana Wingard/MSF.Vis mer

- Hvorfor kan jeg ikke bare være hjemme, spise taco og se «Gullrekka»?

Ane Bjøru Fjeldsæter om møtet med Patrick og ebola.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Her kan du lese hennes gripende skildring av kampen mot ebola

Ane Bjøru Fjeldsæter har valgt å jobbe for Leger uten grenser (MSF) i noen av verdens mest kriserammede områder. Hun har jobbet ved en flyktningeleir i Sør-Sudan, i hardt ebola-rammede Kailahun i Sierra Leone og er nettopp kommet hjem fra en måneds opphold i Liberia.

- Det å jobbe med ebolaepedemien er både svært givende og krevende. I Liberia følte jeg det som å bli sluppet ned i en skogbrann med vannpistol. Epedemien har spredt seg i stort omfang, og det er en omfattende og desperat situasjon, sier Ane Bjøru Fjeldsæter.

Emosjonelt Som psykolog beskriver hun oppholdet i de to afrikanske landene som svært spennende. Som privatperson har det vært en krevende og emosjonell reise.

- Jeg kan ikke gjøre jobben min uten å involvere meg følelsesmessig. Men man må avveie hvor mye man skal bli involvert for samtidig å komme tilbake med fornuften i behold. Det er en vanskelig avveiing - det er klart at jeg blir glad i mennesker som Patrick, sier Ane.

Hans historie er tilsynelatende en av solskinnshistorie som ikke ender med eboladøden, slik det har gjort for rundt 3000 andre mennesker. Men Ane mener at vi må se litt lengre enn bare overskriftene og tallene i rapportene.

- Å overleve ebola er ikke så rosenrødt som man skulle tro, det er kjipt å leve i ruinene. Det er ikke slik at noen dør og andre overlever og lever lykkelig alle sine dager. Patrick og faren overlevde, men de skal nå flytte tilbake til huset der moren til Patrick døde. De må nå gjennom en sorgprosess og på mange måter starte livet på nytt, sier Ane.

Panisk frykt Gjennom sine opphold i Liberia og Sierra Leone har hun sett panisk frykt, sorg, desperasjon og enormt mye håp.

- Til syvende og sist har jeg sett mye håp og livsvilje. Det er svært viktige egenskaper for å overleve. Det har vært fantastisk å se så mye kjærlighet til andre mennesker og det er helt tydelig at folk bryr seg om hverandre. Vår viktigste oppgave har vært å hjelpe mennesker som har blitt isolert til å føle seg litt mindre alene, sier hun.

På det personlige plan har hun utfordret store deler av sitt eget følelsesregister.

- Jeg har fått en knekk hver gang jeg har reist ut. Jeg blir sinna på med selv og tenker hvorfor kan jeg ikke bare være hjemme, spise taco og se «Gullrekka» på NRK som alle andre mennesker? Jeg minner meg selv om ikke å miste hjertet til Liberia, eller unger som er i ferd med å dø, men så skjer det likevell. Hvorfor? Det er nok fordi man opplever små magiske øyeblikk som taco eller «Gullrekka» ikke kan måle seg med. Da føles det rett å være der, sier Ane Bjøru Fjeldsæter.