Hvorfor så kjedelig?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DET ER SKJEDD en påfallende endring i politikken i løpet av siste periode. Partiene har mistet noe av sin gamle betydning. De er i mindre grad bærere av politiske alternativer, sjeldnere enn før maskiner som genererer uenighet omkring viktige spørsmål. De står ikke mot hverandre som klare meningsmerker, slik de gjorde tidligere.

Derfor er også årets valgkamp annerledes. Mattere, mindre engasjerende, mer dvask og intetsigende. Hvem skulle trodd at det i dag var bare fire måneder igjen til neste valg? Normalt ville jo nå politikken ha kokt av uenighet, partiene stått i kamp og gny mot hverandre. Men det gjør de ikke. Til tross for at vi i disse dager følger dem fra landsmøte til landsmøte er det faktisk vanskelig å skjelne partiene etter hvor de står, hva de mener.

Hva er egentlig skjedd?

SOM VI ALLE VET: partiene har mistet sin presse. Der valgene før var preget av at avisene heiet på sine partier og fyrte opp under valgkampen med mer eller mindre saklige oppslag, står pressen i dag lunken og nøytral. Den skriver mindre om eget parti hvis den i det hele har noen politisk preferanse, og bryr seg i alle fall ikke om å angripe andre.

Den nye, partiuavhengige pressen gjør valgkampen mattere, ingen tvil om det.

Men også andre ting gjør årets valg dvaskere. Partiene er nok fortsatt rekrutteringskanaler og plattform for enkeltpersoners meninger. Men kollektivt har de inngått i koalisjoner i god tid før valget, og derved bundet seg selv i hva de mener og hvordan de opptrer.

SÆRLIG GJELDER DETTE de rødgrønne, selvsagt. Den gamle uenigheten mellom Arbeiderpartiet på den ene siden og SV på den andre, så kjent og kjær for alle venstreorienterte gjennom snart femti år, er i praksis bilagt. Ja, kompromissene rundt Soria Moria har langt på vei brakt SV til taushet som opposisjonsparti. Da partilandsmøtet nærmest av vanvare ga fritt utløp for SV-folkets velkjente skepsis mot private skoler, måtte partiledelsen ut å slokke brannen av hensyn til kompromisser som alt er inngått med andre partier om den saken.

For ikke å snakke om striden mellom Senterpartiet og sosialistene, den er jo bi- og båndlagt gjennom regjeringskoalisjonens felles opptreden. Senterpartiets medlemmer er blitt deltakere i en fagforeningsvennlig lønnstakerkoalisjon, stikk i strid med bondebevegelsens mest inngrodde tradisjoner. Hva Senterpartiet egentlig mener som parti, blir tilsvarende dempet. Vi har Lundteigen, naturligvis, som ofte blir spurt om sin mening. Men karakteristisk nok som enkeltperson, nærmest på tvers av sine egne.

PÅ BORGERLIG SIDE har de blågule i Høyre, KrF og Venstre lagt grunnen for en tilsvarende koalisjon. Rett nok opptrer FrP som usikker joker i spillet. Forholdet til denne utgruppa er delikat på de blågules side. Alt tyder likevel på at de tre skal enes om å holde Siv Jensen og hennes spekkhoggere utenfor. Dermed blir den én koalisjon mot en annen ved årets valg – begge dempet, glattet og frisert med hensyn til egne posisjoner.

Resultatet er at FrP framstår som det eneste tydelig opposisjonspartiet nå. Dette ser vi daglig i mediene. Det er Frp’s talspersoner journalistene må oppsøke for å få en kraftig uttalelse – om flykjøp, NAV, innvandring, kultur. De andre partiene er simpelthen blitt mindre tydelige.

Og nå stiller de til valg igjen, med nye felles løfter som forutsetter nye kompromisser. Det gjør situasjonen svært forskjellig fra hva vi en vant til.

SOM ET SINNBILDE av situasjonen har vi de virkelig store kompromissene, de som partiene har inngått uten å spørre velgerne i det hele tatt.

Norge får en ny formålsparagraf når Grunnlovens § 1 skal endres i neste periode. “Værdigrundlaget forbliver vor kristne og humanistiske Arv. Denne Grundlov skal sikre Demokrati, Retsstat og Menneskerettighederne". Slik er det bestemt ved kompromiss politikerne imellom. Er det noen som savner en markering fra eget parti i dette kor av selvfølgeligheter?

Den norske kirke skal bli en «folkekirke». Hvilket parti skal jeg stemme på for å protestere mot en slik dvask og intetsigende betegnelse?

Skolens og førskolens formål skal etter inngått kompromiss «bygge på respekt for menneskeverdet, på åndsfrihet, nestekjærlighet, likeverd og solidaritet», sies det i det forslaget som samler partiene. Disse grunnleggende verdiene kan vi takke kristen og humanistisk tradisjon, ulike religioner og livssyn, og menneskerettighetene for, heter det. Og takk for det. Men igjen – hvilket parti stiller seg egentlig for eller imot en slik formidabel munnfull? Tar et standpunkt i verdistriden? Kompromisset bare kommer, skaper seg selv så å si, ved at det formuleres som oppdynget gods på lasteplassen.

FOR DET ER IKKE lett å motstå enighetens lune luft. Senterpartiets forsøk på å stå på sitt og gjeninnføre blasfemiparagrafen i vinter, brakte partiet ut i en storm som ledet til rask retrett. Og det kan man forstå. Hvem får lyst til å flagge egne saker i det klima som nå rår?

Ingen – i hvert fall i de virkelig store sakene, EU og NATO. Sjelden ser man vel mer effektive lokk enn de som dekker disse to. Men selvfølgelig – de gjelder jo nasjonale spørsmål, og kan derfor sies å være særlig egnet nettopp for store kompromisser.

Når partienes betydning svinner, øker politikernes – enkeltpersoner, ledere, individer. Folk med personlighet og farge premieres, for de huskes bedre enn de blasse og alminnelige. Dette er en trend som lenge har vært påaktet, naturligvis. Intimitetstyranniet truer, og det blir ikke mindre av at partiene utsletter seg selv som meningsbærere. Mennesket overtar for institusjonene, individet for kollektivene, personligheten for representasjonen.

Liker vi dette? Selvfølgelig liker vi det, det er jo derfor det skjer. La oss bare ta med på veien at noe går tapt.

Det politiske parti forvitrer som aktører når de tømmes for mening i kompromissenes spill. Derfor blir valgkampen i år så kjedelig.

Hans Fredrik Dahl er professor ved Universitetet i Oslo.