Hvorfor smiler Kristin?

Mens angsten preger alle ansikter på verdens børser, smiler Jens Stoltenberg og Kristin Halvorsen. Tilfeldig? Neppe, skriver Stein Aabø.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Rett før sommerferien skrev vi følgende på denne sida: «Jens trenger dårligere tider.» Begrunnelsen var at sosialdemokrater og venstrepolitikere i sin alminnelighet får større rom for å utøve sin politikk når ikke alt går av seg selv. Når markedene svikter, investeringene tørker inn og kapitalistene setter pengene i banken i håp om bedre tider, da er det tid for politikere som vil bruke mer offentlige midler innenfor ansvarlige rammer. Når alt går så det suser, slik det har gjort de siste åra, øker styrken i måkenes skrik: Skal ha, skal ha. Da råder de store forventningers misnøye, så lenge alle problemer ikke blir løst straks, så lenge noen ikke får så mye de mener de fortjener. Da samler velgerne seg rundt misnøyens apostler i Fremskrittspartiet, mens venstrepartiene blir kjedelige og påholdne.

Men når markedene svikter, rikdommen svinner, boligprisene faller, låneforpliktelsene øker og usikkerheten råder, vil folks tillit til andre politikerne øke. Og hvem er gladest i politikk? Hvem er det som ønsker at politikken skal ha størst mulig rom og markedet tøyles mest mulig? SV. Kristin Halvorsen. Sp. Liv Signe Navarsete. Ap. Jens Stoltenberg. Og hvem er det som vil redusere politikkens handlingsrom og la markedet få råde mest mulig? Høyre og Frp. Jeg skal ikke påstå hvilken dose politikk som er til beste for landet i det lange løp. Mye tyder på at markedsfilosofene har fått rett i mye på lang sikt, jevnfør Ap’s glideflukt mot høyre den siste mannsalder. Moderne mennesker vil ikke bures inne i byråkratiske fengsler. Men politikken er konjunkturømfintlig og handler dessuten om mer enn løsning av offentlige oppgaver og rettferdig fordeling av goder. Den handler om tillit og trygghet for hus og hjem. Det handler om enkel psykologi: Vi vet hva vi har, vi vet ikke hva vi får.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Nå kommer de dårlige tidene som en brottsjø, ikke som en langsom utvikling. Det vil si angsten for de dårlige tidene har kommet brått og lagt seg over finansinstitusjoner og markedsaktører som et kaldt, fuktig laken. En såkalt myk landing uten bråstopp, hadde den neppe hatt samme politiske virkning. Da ville anklagene mot regjeringen sittet løsere. Nå forstår vi alle at uroen og utryggheten her hjemme skyldes utenforliggende årsaker. Det er verdensøkonomiens skyld, ikke Jens Stoltenbergs. Når attpåtil årsakene til finanskrisa har rot i amerikansk politikk, hvor markedene, ikke minst finansmarkedene, råder i mye større grad enn her, blir norske sosialdemokrater fritatt for skyld. Det skal bli spennende å følge med på partibarometrene.

Det avgjørende er om regjeringen klarer å treffe planken. For ingen i regjeringen hadde sett for seg de siste ukers utvikling da de hadde sin siste budsjettkonferanse i slutten av august. Riktignok har man sett tendenser til svakere vekst ute og hjemme lenge før amerikanske myndigheter tok over Freddie Mac og Fannie Mae, Lehman Brothers gikk konkurs og forsikringsgiganten AIG fikk aktiv livshjelp. Men styrken i det som har skjedd er ikke fanget opp i et nasjonalbudsjett som sannsynligvis er ferdigskrevet. I gamle dager ble aviser og interesseorganisasjoner orientert om innholdet i statsbudsjettet to uker før det presentert for folket. Det tyder på at det meste i neste års budsjett var klart før finansmarkedets nervøse sammenbrudd. Dessuten utformes statsbudsjettets forslag på bakgrunn av tendenser og prognoser som bygger på empiri, på noe tilbakelagt. Virkningene av plutselige sjokk tar dessuten tid. Fortsatt snakker vi om at det går godt i Norge. Arbeidsledigheten er rekordlav. Det store problemet er mangel på arbeidskraft. Det er så stort at selv seniorer er ettertraktet, ifølge et ferskt nyhetsinnslag i NRK. Vil de være det i morgen? Hvilket svar har Kristin Halvorsen?

Ådne Cappelen, forskningsdirektør i Statistisk sentralbyrå, vet hva han snakker om når han i Dagens Næringsliv ber Kristin Halvorsen lage en kriseplan med en liste av utbyggingsprosjekter som kan gjennomføres raskt. Han vet hvordan statsbudsjetter blir til. Han kjenner Finansdepartementets forsiktighet, sosialøkonomenes konservative anslag, modellenes svakheter, pengepolitikkens enøyethet. Her trengs trolig kraftig motkonjunkturpolitikk, og det bør man i det minste ha en plan for. I første omgang håper Cappelen at sentralbanksjef Svein Gjedrem og hans stab, skjønner tegningen og politikken og varsler snarlige rentekutt. Men skulle ikke det være nok, mener han regjeringen må ha en plan B med fornuftige utbyggingsprosjekter som virker fort og kan holde hjulene i gang.

Derfor er det ikke rart Kristin Halvorsen har vansker med å holde smilet borte. For i verste fall får hun anledning til å bruke mer av virkemidlene hun rår over. Det vil omsider bli mer samsvar mellom hennes rolle som SV- leder og finansminister.