Hykleriets topp

Ikke tro på politikere som simulerer omsorg for folk som er avhengige av pengespill. Det er statens dominans i spillemarkedet de er bekymret for.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I GÅR LANSERTE kulturminister Trond Giske en holdningskampanje for å forebygge spilleavhengighet. Problemet er i ferd med å anta betydelige dimensjoner. 70 000 nordmenn har allerede spilleproblemer og ytterligere 130 000 er i faresonen. Statsråden har fått med seg fotballklubben Lyn i en kampanje som skal gå over tre år og bl.a. henvende seg til ungdom, minoriteter og menn mellom 18 og 35 år. Dette utstråler vilje til omsorg og omtanke, men er selvfølgelig det samme som å bruke plaster mot blodstyrtning. En slik avstand mellom problem og virkemiddel har gjerne en grunn. Denne gang er det at statens hovedinteresse ikke er ofrene, men inntektene fra spillemarkedet.

DET ER KNAPT noe annet samfunnsområde hvor hykleriet er sterkere utviklet enn i markedet for pengespill. Avhengighet - enten det gjelder rus eller spill - avler alltid løgn og bortforklaringer. Det gjelder ikke bare de tusener som er ulykkelige slaver av blinkende automater, men i like høy grad staten, humanitære organisasjoner, idretten, helseforeninger og politiske partier. Hvis noen trenger å endre holdning, er det først og fremst disse. De er fullstendig hektet på inntektene fra spillemarkedet og vil knapt vurdere å sette seg i en situasjon hvor abstinensen river i kroppen.

TALL FRA Lotteri- og stiftelsestilsynet viser dette. Estimatet for 2005 viser at nordmenn brukte svimlende 41,7 milliarder kroner på regulerte spill, eller 9000 kroner pr. innbygger. I tillegg kommer nesten 5 milliarder fra spill på internett. Spilleautomatene hadde en brutto omsetning på 27,1 milliarder, eller godt over 60 prosent. Fra dette markedet havnet ca. to milliarder i kassene til idretten, helseorganisasjoner og humanitære organisasjoner. Blant de sentrale mottakerne i 2004 var Røde Kors, Redningsselskapet, Den norske Kreftforening, Blindeforbundet og Redd Barna. Sannheten er likefram og brutal: Da gevinstautomater ble lovlig i Norge, økte organisasjonenes inntekter formidabelt. Nå er de blitt avhengige, akkurat som titusener av spillere.

Artikkelen fortsetter under annonsen

SPILL HAR alltid fristet politikerne fordi det jo er en form for frivillig skattlegging. Norsk Tipping ble etablert som statens organisator og innkrever, og var monopolist inntil spilleautomater og internett kom på banen. Nå er Norsk Tippings andel av bruttomarkedet ikke større enn 22 prosent og fallende. Det er i en slik sammenheng man må forstå statens framstøt for å overta automatmarkedet fra private entrepenører og organisasjoner. Som kjent har EFTA saksøkt Norge fordi staten vil gi Norsk Tipping monopol på spilleautomater. I går gjentok Trond Giske trusselen om å forby alle automater hvis staten ikke vinner fram.

DYPERE STIKKER ikke omsorgen for de spilleavhengige. De kan få fortsette å spille på maskiner som blinker og hyler litt mindre, men bare hvis de er eid av staten. Hvis de samme maskinene er kontrollert av andre, er det mest sosialt å forby det hele. På en pressekonferanse i går snakket kulturministeren om slike skiller. Trond Giske vil ha «sunne spill» som ikke skaper avhengighet. Når det gjelder automatbransjen sammenliknet han dens omsorg med et vodkafirma som bekymrer seg for alkoholisme. Har Giske glemt hva Vinmonopolet driver med?

LIVET ER EN sammenhengende reise i risiko til man dør av det hele. Vi er omgitt av farer og fristelser på alle kanter. Som regel nøyer politikerne med å legge ansiktet i alvorlige folder og deretter skattlegge våre behov, begjær og dumheter. Av hensyn til vårt eget beste. Derfor har kjøretøy, tobakk og alkohol så høye avgifter. Omsorg og inntekter er slått sammen til en perfekt politisk handling. Kompromisset skyldes selvfølgelig at laster og lyster som følger med alkohol og tobakk har en lang kulturhistorisk forankring i Norge. Derimot setter samfunnet foten ned for nye, narkotiske rusmidler som ikke har en slik posisjon.

DET ER INGEN grunn til å forby alle former for spill i Norge, men automatene vil ikke savnes av andre enn de som allerede har problemer med dem. Ingen vil gå i tog for at nærbutikken skal være en krympet filial av Las Vegas. Fremfor alt er det på tide at staten og de frivillige organisasjonene løser sitt avhengighetsproblem.