Hyrdestund med KrF

Denne uka ble det kjent at KrF solgte en times samtale med partiledelsen for 40 000 kroner til forsikringsselskapet Vesta. Og i går fikk vi vite at partiungdommen har næringslivssponsing som levebrød. Justert for inflasjonen tilsvarer det samlede beløp minst 30 sølvpenger.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Men dermed føyer vårt kristelige parti seg inn i en rekke som strekker seg fra Washington til Bonn, fra Oslo til Roma. Pengegaver fra det rike næringslivet til de fattige politikere volder bry overalt fordi det skaper bånd som vekker usikkerhet om hvor fritt den politiske prosessen fungerer. Når det som i KrFs tilfelle også skjer i dølgsmål og under kristelighetens vimpel, er det naturligvis å betrakte som utroskap mot velgerne og et solid stykke dobbeltmoral.

  • For det er ikke slik at bedrifter bruker titusener av kroner bare for å vise at de har mye penger. De vil ha noe igjen. Jeg forstår godt næringslivslederne som bruker noen kroner for å få toppolitikere i tale. Det er en sjelden vare og et knapt gode, selv om det er vanskelig for oss i hovedstadspressen å forstå det, vi som bare behøver å skritte ut i Akersgata for å slå av en prat med selveste statsministeren. Men det er naivt av partileder Valgerd Svarstad Haugland når hun sier at partiet ikke blir påvirket. Det er jo nettopp gjennom samtale og overtalelse politikken fungerer. Dessuten: Et parti som har gjort politikk av å sørge for sin syke mor, bør ikke komme i en slik situasjon at velgerne lurer på om det lar seg dirigere av pengemakten.
  • Problemet er at det begynner å bli en del slike eksempler nå, der de fleste partier er involvert. Det er med andre ord ikke lett å si nei til å bli befølt. I Kristelig Folkeparti vet de nok at det ikke er selve dansen som er farlig, men det den kan føre med seg. Nå har jo Valgerd til og med begynt å ta et glass vin, og Kjell Magne nyter en sigar. Har partiet allerede blitt bedervet av en nytelse som tidligere var forbudt? Er det så at KrF ikke har tålt turen ut av bedehuset og inn i den verdslige verden? Kristelig samvær betyr jo bl a å hjelpe hverandre, og når partiungdommen rett og slett ba om gjenytelse for Naturkrafts møte med dem, er det vel å overføre det kristne nestekjærlighetsbudet til politikkens verden. I USA blir man tilbudt en natt i en gammel seng i Lincolns soverom når man har gitt bidrag til demokratenes valgkampmaskin. Alt tyder på at det er fastere underlag norsk næringsliv får for pengene.
  • Men KrF har jo et selvbilde som går ut på at deres handlinger styres av samvittigheten. Derfor bør nok partiet erkjenne sin synd og be om tilgivelse. Kanskje burde de returnere pengene, og deretter ta fram hatten og gå rundt blant det småkårsfolk de ønsker å representere. Bare da kan de være sikre på å gjenvinne den tillit som blir forskuslet gjennom troskapsbruddet mot kjernevelgerne. Nå sier Valgerd at partiet ikke lar seg kjøpe for 40 000. Det kan tolkes som summen kanskje var for knapp. Men partiet har vel aldri hatt så mye penger som nå. Framgangen ved stortingsvalget har jo også en gunstig virkning på statsstøtten som politikerne kan dirigere selv. Kanskje de burde sende noe av pengene til valgets taper, Senterpartiet, i nestekjærlighetens navn?
  • I arbeiderpartistatens glansdager i 1960- og 70-åra da det korporative system rådet og markedet var glemt, trengte ikke næringslivet og bedriftene å betale for å komme i kontakt med politikere. De var representert i offentlige styrer og råd og kunne legge fram sine ønsker og krav der. Det var på mange måter en renslig ordning, selv om heller ikke de prosessene var spesielt åpne. Men de involverte ikke penger, bortsett fra når næringsorganisasjonene og enkelte bedrifter ga rundhåndet til en del av de borgerlige partienes valgkamper. Nå later det til at pengene brukes mer ad hoc for å fremme konkrete saker, som en blanding av sponsing og lobbyvirksomhet.
  • Men dette er en farlig form for intimitet, der troverdigheten står på spill. Et parti som setter ned en verdikommisjon bør i alle fall passe seg for prostitusjon. Det er ikke nok å bedyre at de ikke lar seg betale for en hyrdestund, når det vitterlig er det de gjør.