Hysj, løvene sover

Tre uker før EUs toppmøte i Göteborg, tre timer med bil fra Oslo, gjesper Stortinget seg gjennom sin Europa-debatt.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DET ER IKKE UVANLIG at Stortinget debatterer for glisne benkerader. Ofte er det bare medlemmene av fagkomiteen som holder skansen til det eventuelt kalles inn til avstemning. Det er likevel sjelden så glissent som det var under mesteparten av debatten i går om regjeringens Europa-melding. Stortinget virker oppsiktsvekkende uinteressert i debatten om utviklingen i vår verdensdel.

Selve frontene er urokket i spørsmålet om norsk medlemskap, med unntak for Carl I. Hagens glideflukt fra ja til nei der han i går var blitt «hundre prosent tja». Venstres Lars Sponheim, som var til stede under sitt eget innlegg, markerte med et godt balansert syn et slags tidsskille som består i at både nei, tja og ja nå synes det er en god ting at EU-unionen vokser. Det mente ikke alle i 1994.

Likevel gjør det ikke noe sterkt inntrykk ved innledningen til valgkampen at EU-unionen om noen år blir sammenfallende med det geografiske Europa, med unntak for Norge og noen andre land som ble selvstendige da Sovjetsamveldet brøt sammen. Det var litt vemodig at også Anne Enger Lahnsteins plass sto tom så lenge jeg satt i presselosjen. Kanskje var det, når alt kommer til alt, det største tidsskillet?

MEN FØLELSEN av at EU er uviktig og fjernt, er utbredt langt ut over stortingssalen. Selv svært politisk interesserte reagerer med gjesp og oppgitte sukk når forkortelsen står på dagsordenen. Likevel er det uomtvistelig at utviklingen i Den europeiske union har store økonomiske og politiske konsekvenser av nasjonal interesse for Norge. I dette har både utenriksminister Thorbjørn Jagland og statsminister Jens Stoltenberg helt rett. Men de snakker for nesten døve ører når de som et eksempel trekker fram at EU og Russland på selveste 17. mai beveget seg langt i retning av enighet om et omfattende gassamarbeid. På dette markedet er Norge og Russland konkurrenter. Uten en sterk posisjon på det europeiske energimarkedet vil Norge måtte nedjustere både antall arbeidsplasser og inntektsnivået fra skatter og avgifter til statskassa. Dette er antakelig en viktigere sak å drøfte enn hva regjeringen skal mene om utviklingen i føderal retning innenfor unionen, og om dens voksende demokratiske underskudd.

DET ER GREIT at det hører hjemme i en debatt som denne om statsminister Jens Stoltenberg vil gå inn for at det skal holdes en eller to folkeavstemninger neste gang det blir aktuelt for Norge å søke medlemskap. Men dette er neppe det mest sentrale spørsmålet verken nå eller i neste stortingsperiode.

EØS-avtalen, som alle stortingsrepresentantene egentlig er glade for, er kommet under press. EUs besluttende organer har helt andre ting enn Norge og Liechtenstein på sin dagsorden, og de sentrale beslutningstakerne møter ikke opp til EØS-møtene. Det fører til at de organene som skal forvalte og utvikle avtalen, gradvis forvitrer og taper politisk betydning. Ifølge utenriksministeren er Island mer bekymret for dette enn oss, og det bekymrer ham.

HELLER IKKE dette gjør i dag sterkt inntrykk på opinionen. Bare spesialistene tar inn over seg at den såkalte sikkerhetspolitiske dimensjonen som er under oppbygging i EU, skaper et behov for avklaring i forhold til NATO. Det er liten tvil om at det militære beslutningsapparatet som nå kommer på plass i EU, i framtida vil erstatte NATO i noen sammenhenger. Men selv ikke muligheten for at Norge havner på sidelinjen i visse deler av forsvars- og sikkerhetspolitikken i Europa, ser ut til å utløse noe omfattende engasjement.

I stedet ville komitéleder Einar Steensnæs at regjeringen skulle ha skrevet mer i sin melding om blant annet Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa, som daværende utenriksminister Knut Vollebæk var en i Norge høyprofilert formann for, før, under og etter krigen i Kosovo.

Jeg vet ikke om det er så mye mer å si om dette nå enn at OSSE trakk seg ut av Kosovo like før bombekrigen i 1999. I dag er det NATOs Robertson og EUs Solana som sammen drar til Balkan for å tilby assistanse til det nye problemområdet i Makedonia.