I all stillhet

I USA raser debatten om dommerne i Høyesterett, men hos oss er det dørgende stille om utnevnelsene.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

JUSTISDEPARTEMENTET ruger nå over søkerlista til en stilling som dommer i Norges Høyesterett. Få har hørt om det. I sterk kontrast til den debatten om Høyesteretts sammensetning som nå raser i USA etter at president George W. Bush nominerte John Roberts og Harriet Miers til justitiarius og dommer i den øverste domstolen i landet, er utnevnelser av norske medlemmer av Høyesterett en daff affære, som interesserer noen jurister, men verken det politiske miljø eller mediene. Og når Kongen i statsråd, etter innstilling fra justisministeren, utnevner en ny dommer, kommenteres det knapt andre steder enn på lunsjrommet i Høyesteretts hus.

VED DOMMERANSETTELSER foregår det sjelden aktiv leting etter en person med bestemte rettspolitiske synspunkter. Sist det ble gjort, var da professor Carsten Smith ble ansatt som justitiarius. Stillingene lyses ut, og en hvilken som helst laudabel jurist kan søke. I hvilken grad skiftende justisministrer engasjerer seg, kjenner offentligheten lite til. Bruker regjeringen den myndighet den etter forfatningen har, til annet enn passivt å avvente søkere og så utnevne? Om ikke: Burde den ikke være mer aktiv? Vi er jo nå inne i en omfattende endring i rettens rolle i samfunnet, bl.a. med implementering av internasjonale rettighetskonvensjoner i vårt lovverk. Maktutredningen pekte på den tiltakende «rettsliggjøringen», og pekte på det demokratiske problem det innebærer. Bør ikke det åpne for både større politisk oppmerksomhet om rettspolitiske spørsmål og sterkere offentlig oppmerksomhet og vurderinger av hvem som bør utnevnes som dommere? Slik det er nå, kan det virke som om regjeringen er redd for å blande seg inn i prosessen. Jeg syns vi som borgere bør kreve at den utøvende makt opptrer mer aktivt i sin søken etter kandidater til både dommerembeter og øvrige høye embeter i staten.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I DET AMERIKANSKE systemet er en betydelig del av det sentrale forvaltningsapparatet definert som politiske stillinger, det såkalte «spoils system», som betyr at deler av forvaltningen går når det skjer et politisk skifte av president. Derfor blir utnevnelser gjenstand for intense offentlige debatter. At Senatet skal godkjenne toppstillingene, bidrar til å øke temperaturen. Høyesterett står i en spesiell stilling, fordi den er en av statsmaktene i et maktfordelingssystem. Dommerne, som utnevnes på livstid, spiller en betydelig politisk rolle. Den norske forfatningen bygger som den amerikanske på maktfordelingsprinsippet, men hos oss er det modifisert av det parlamentariske system. Det betyr imidlertid ikke at den utøvende makt er en uselvstendig makt. Ved utnevnelser til høye stillinger i staten kan den spille en viktig rolle.

MEN DET BETYR også at regjeringen bør utøve aktive handlinger i forbindelse med ansettelser. Det har da regjeringer også gjort gjennom tidene. «Venstrefolk i all ombud,» het det en gang. Arbeiderpartiet fikk ord på seg for å ta partipolitiske hensyn og sette inn «sine» i en rekke strategisk viktige stillinger. I nyere tid har også den sentrale forvaltningen tatt preg av å være statsrådenes politiske sekretariater. Embetsmennene er blitt mer «politiske» i sin rolle. Den regjeringen som nå går av, viste også vilje til å utnevne høye embetsmenn og direktører for etater det var viktig å ha «våre folk» i. Både Høyre og Kristelig Folkeparti var åpenbart bevisst på dette. Det var storm rundt enkelte av Erna Solbergs utnevnelser.

MEN AKTIVITETSPLIKTEN bør strekke seg ut over de stillingene som er definert som politiske i denne forstand. Det er jo den utøvende makts plikt å sørge for å finne fram til personer som anses best skikket til å utføre oppgaver for det offentlige. I noen land lyses ikke slike stillinger ut i det hele tatt. Da er faren for politisk nepotisme og forskjellsbehandling sterk. På den annen side: Vårt system kan også stimulere til selvrekruttering og hindre at det kommer inn korrektiver til den rådende styringsideologi, fordi embetsverket har hånd om prosessene. Det er derfor det er så viktig at søkerlistene er offentlige, og at alle søkere er kjent.

DEBATTEN OM utnevnelser i USA kan nok til sine tider være nådeløs. I vårt system er det for tida en tendens til å se på enhver regjeringsaktivisme ved utnevnelser til høyere embeter og statsstillinger som illegitim. Men embetsmenn har politisk makt, og selv Høyesterett har en politisk funksjon ved at den gjennom sine dommer skaper rett, og ved prøvingsretten kan sette stortingsvedtak til side. At en regjering legger sine normer og preferanser til grunn gjennom aktiv deltakelse i utnevningsprosessen, er derfor en regjerings plikt. Da får vi debatt om utnevnelsene. På den måten blir også maktfordelingsprinsippet mer reelt.