Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

I alle retninger

«Russland kan forstanden ikke fatte,» lyder et sitat fra dikteren Tjuttsjev. Jeg har nå en mistanke om at det mest er uttrykk for en slags kokettering på vegne av Russland. Men ett er sikekrt: Man fatter ikke stort av landet ved å følge den politiske karusellen - selv om det er vanskelig nok.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Derfor foretok jeg i våres en reise til Russland, som også gikk tilbake til de stedene jeg i sin tid hadde bodd som student, og til noen av de menneskene jeg da hadde kontakt med. Moskva har jeg besøkt mange ganger seinere, men universitetet hadde jeg ikke satt mine ben i siden en novemberdag i 1985, da jeg forlot det av bygningens 40ø000 rom som hadde vært mitt i nærmere ni måneder.

Nå tok jeg turen dit. Tidligere var det et helt prosjekt å komme inn i bygningen; besøkende måtte ha invitasjon fra en student eller universitetsansatt, og levere passet til politivaktene. Nå var det bare å spasere rett inn _ trodde jeg, inntil jeg tok kameraet fram. Da dukket en mann fra ett av byens private vaktfirmaer opp, og erklærte at det var forbudt å ta bilder: «Dette er ikke bare et universitet, det er et statlig universitet,» forklarte han. «Her er det statshemmeligheter!» Men da jeg sa at jeg hadde bodd her, og dessuten besvarte hans kommentar om at han sparte på mynter, med å gi ham noen norske småpenger, ønsket han meg lykke til med gjensynet.

Jeg fant fram til rom 1113 i 11. etasje i sektor B, og banket på den døren som en gang hadde ført til min hybel. Selvfølgelig het den nåværende beboeren Aleksandr. Han studerte matematikk og var like nysgjerrig på fortida som jeg på nåtida. Om jeg kunne se noen forandring? Joda, det satt ingen «Babusjka» på gangen. Heller ikke hang det noen liste over de ryddigste og mest rotete rommene. Jeg gikk følgelig ut fra at også den «sosialistiske konkurransen» var avskaffet: I den etasjen som hadde de reneste rommene, fikk babusjkaen en bonus. Aleksandr lo storøyd av mine fortellinger fra tida «under sosialismen».

Han var optimist hva framtida angår, og arbeidet i et flyselskap ved siden av studiene, med brukbar lønn, selv etter krisen. For i dagens Russland er det ikke så mye spørsmål om å sammenlikne Sovjetunionen og nåtida: I stedet snakker man om før og etter krisen, devalueringen av rubelen 17. august i fjor. Før den datoen klaget også russerne, men i ettertid har det vist seg at mange faktisk levde rimelig bra. Mine gamle venner hadde klart å legge penger til side for å reise som turister til Europa. Dét var ikke lenger mulig. Men, «russerne er som kakkerlakker,» som en av dem sa: «Staten har i århundrer forsøkt å ta livet av oss, med sensur, med ikke å betale ut lønn. Likevel holder vi ut.»

Opplevelsen av staten som fiende er ikke endret siden Sovjetunionens dager - i og for seg med god grunn. Mistillit til øvrighet, løfter og offentlige framtidsutsikter, har ført til en tilsynelatende uavvendelig regionalisering, til at private vaktselskaper er den viktigste vekstnæring i landet, og til at hver og en sørger for seg og sine som best man kan. Den har også skapt en dyp forvirring hva angår nasjonal identitet og fellesskapsfølelse, selv om NATOs bomber over Serbia har besvart spørsmålet for mange. Det ga en følelse av å være neger i Ku Klux Klan-land å se en gjeng med snauklipte unge gutter marsjer noen dager etter at bombingen hadde startet, mens de skrek «Rossija! Rossija! Rossija!»

Alt i Russland synes å utvikle seg i alle retninger samtidig. Likevel tror jeg det er en hovedtendens, noe vagt kan den karakteriseres som en langsom utmattelseskrig mot de gamle, autoritære og servile strukturene - uten at det dermed går an å definere «det nye». Den russiske virkeligheten under tsarer, partipisk og nyrike forbrytere, har ikke bare avfødt den sentimentalt oppskrytte russiske tålmodigheten. Befolkningen har utviklet en kakkerlakk-liknende overlevelsesevne - for å holde oss til det uærbødige bildet. Den gir seg mer uttrykk i form av oppfinnsomhet enn tilpasningsdyktighet. Vesten gjør nok klokt i å satse på den, ikke nødvendigvis med flere penger, men ved å ettergi gjelden fra Sovjettida. Det skal nemlig ikke mye til før en middelklasse oppstår i landet. Det korrupte politikersjiktet må de ordne opp med selv.

Til tross for fortidas tyngende tilstedeværelse i en tilsynelatende håpløs nåtid, utgjør det ubestemt «nye» samfunnets produktive punkt. Resten er daukjøtt - hvilket gjør at nåtida ikke blir så håpløs. Optimismen fantes ikke bare hos Aleksandr eller andre suksess-studenter. Alle ungdommene jeg snakket med, i hovedstad som provins, formidlet en sikkerhet på framtida, som kunne virke forbløffende på en utenforstående, selv om de ikke trodde at den skulle bli spesielt lett. Det er tross alt de som erframtida.