I atomsonen

Det er vel riktig å si at jeg fikk ei bombe i hodet da atomalarmen gikk her i byen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ST. PETERSBURG (Dagbladet): Det vil si, det gikk strengt tatt ingen alarm. Og i den grad det var en alarm, så viste det seg å være en falsk alarm. Men det visste vi ikke sist onsdag. For da kom vissheten om atomulykken ved byens atomanlegg snikende, omtrent slik radioaktivt nedfall kommer, uten verken materie eller lukt. Til meg kom den ved at en bekjent tok kontakt.

– Har du vinduet oppe?

– Ja, hvordan det.

– Lukk igjen, med en gang.

– Hvorfor det?

– Lukk vinduet nå.

Etter å ha lukket vinduet, fortsetter samtalen.

– Du skjønner, det har vært en atomulykke i Sosnovyj Bor. Direktøren på sykehuset informerte oss om at vi måtte gjøre klar for evakuering av pasientene.

– Hva?

– En atomulykke. Den skal visst være liten, så det er ikke snakk om noe Tsjernobyl, i hvert fall ikke foreløpig. Men likevel. Skjønner?

St. Petersburg er Europas fjerde største by med sine mer enn seks millioner innbyggere. Atomanlegget ligger to timers kjøring fra sentrum, det er av samme type som det i Tsjernobyl, som gikk i lufta for 22 år siden, og slapp ut 100 ganger så mye radioaktivitet som atombombene amerikanerne slapp over Hiroshima og Nagasaki i 1945. Og alle vet at atomanlegget i Sosnovyj Bor er pill råttent, og burde vært skiftet ut for lenge siden.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Og når man har vært noen ganger i Tsjernobyl – slik jeg har – og snakket med menneskene i «sonen» om deres sykdommer og problemer, så gjør man seg sine tanker. Man ringer blant annet sin kone.

– Du må komme hjem.

– Hvorfor det?

– Fordi det har skjedd en atomulykke i Sosnovyj Bor?

– Nei, slutt og tull.

– Det er sant, Natasha har selv hørt det fra direktøren på sykehuset der hun jobber.

– Jeg løper. Klikk.

I løpet av to timer var all jodd utsolgt fra byens apoteker, fordi det er det som best beskytter mot stråling. Melk og rødvin ble kjøpt i store mengder, fordi det også skal gi en viss immunitet.

Og alle så mot himmelen. Hvor blåser vinden? Er det et drag fra vest, der Sosnovyj Bor ligger?

En blogger kunne etterpå fortelle at han hadde kjøpt et dataspill laget over temaet fra filmen Stalker, av Sovjetunionens Bergman, Andrej Tarkovskij. Filmen har Tsjernobyl som utgangspunkt, og handler om de overlevende etter katastrofen. Spillet hander om hva man skal gjøre for å overleve.

Men så viste det seg at det var falsk alarm. Myndighetenes forklaring er at det er noen som har ringt rundt til direktører på sykehus og barnehager, gitt seg ut for å være myndighetspersoner og sagt at det er radioaktiv lekkasje etter en ulykke i Sosnovyj Bor. Så har dette spredd seg som ild i tørt gress. Barnehagen har ringt foreldre. Alle har ringt hverandre. Og det kanskje mest interessante av alt: Veldig mange trodde først ikke på myndighetenes forsikringer om at det ikke hadde vært noen ulykke, og at alt var normalt. For myndigheter tror man ikke på. Først da vanlige mennesker som har utstyrt seg med private måleinstrumenter for radioaktivitet klikket seg inn på Internet, og fortalte at alt var normalt, senket man skuldrene.

Og jeg? Jo, man kjenner seg selv litt bedre etter en times tid i atomsonen.