I beste sendetid

Noen ganger må det en roman til for å sette følelser på fakta.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

HVORFOR KOM DE HIT?

er det retoriske spørsmålet fire somaliere stiller hverandre når de møtes i borgerkrigsherjede Mogadishu på slutten av 90-tallet. Det er amerikanerne de henviser til. Til den såkalte humanitære FN-aksjonen ledet av amerikanerne i 1993. Krigsherrene herjet etter diktatoren Siad Barres fall i 1991. Folket sultet. Klanene kjempet mot hverandre. Og det internasjonale samfunn måtte reagere. USA gjorde som supermakta pleier å gjøre: Med våpen i hånd skulle man raskt sette en stopper for elendigheten. Resultatet var mange døde. Også døde amerikanere slept gjennom Mogadishus gater. Et skrekkbilde som fremdeles hjemsøker amerikanske politikere.

DET VAR INGEN ENGLER

som kom for å redde Somalia. De fire vennene er enige om at somalierne raskt skjønte at «hjelpen», som artet seg som et lynangrep, var mest beregnet for beste sendetid på amerikansk tv og president Bill Clintons merkevarebygging av seg selv som handlekraftig. Det somaliske folket kom ikke bare i skyggen. Mange uskyldige kom midt i kryssilden og måtte bøte med livet. Siden har landet vært preget av borgerkrig mellom klaner som har skapt totalt lovløse tilstander.

DE FIRE VENNENE

i Mogadishu er fiktive personer i forfatteren Nuruddin Farahs siste roman «Links». Men hovedpersonen Jeebleh har mange likhetspunkter med forfatteren. Begge er født i Somalia, er universitetsutdannede og måtte flykte under diktator Barres terrorregime. Bokas hovedperson har hatt sitt eksil i USA, mens Farah selv bor i Sør-Afrika. Og Jeebleh stiller sine venner spørsmålet om USA kan være ansvarlig for at enkelte amerikanske soldater og offiserer er brutale i krig.

SVARET ER JA,

og vennene forklarer det slik: Amerikanerne ser alt i svart-hvitt. De har ingen respekt eller forståelse for andre kulturer. De har ikke engang fantasi nok til å forstå andre levemåter, fordi de aldri setter seg i de andres sted. De kom for å vise verden at de kunne lage fred på kommando i Somalia. På samme måte som de hadde laget fred i Golfen i 1991. Irak og Somalia hadde en ting felles: De var som skapt for TV-show.

Det er da Jeebleh spør om ikke fugler som sitter på en telefonledning, flyr sin vei når de blir skutt på. Og om de som ikke blir truffet, vender tilbake når det blir stille. Akkurat som «opprørere» som møter overmakt. Har ikke overmakta skikkelig fokus på hva de vil, går det galt. Da er det bare kaos og feilrettet våpenmakt igjen. Parallellene til dagens Afghanistan og Irak er åpenbare.

NURUDDIN FARAH

tar leseren med inn i et inferno som er Dante verdig, men han kombinerer tanke og følelse slik at en politisk situasjon også blir en menneskelig situasjon. I flommen av dårlige nyheter fra alle verdens hjørner er en roman som «Links» en kilde til litt mer visdom enn det tørre analyser kan klare. Og Farah blir omtalt som en av Afrikas beste samtidsforfattere av Salman Rushdie. I New York Times antyder man at Nobels litteraturpris kan bli Farahs om ikke lenge.

Og han skriver i hovedsak om noe så upopulært som Afrika etter kolonialismen.