I bløffmakernes verden

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Verden vil, som bekjent, bedras. Bløffmakerne er mange. Og vi lar oss lure. Havfruer, benløse fugler, gullmakere og marsboere er bare noen få, velvalgte stikkord i bedrageriets mangslungne og fascinerende historie.

SAMLEREN OG SKRIBENTEN Tore Sørensen utgir nå en bok med bredt innsyn i det han kaller humbugoteket – det bløffologiske museet som er fylt med rariteter, driftet av lurendreiere og sjarlataner som med frydefull frekkhet gjør både lek og lærd til latter.

– Bløffmakerne hadde sin storhetstid på 1800-tallet. Og skal jeg utnevne én mester, må det bli Barnum, sier Sørensen:

Phineas Taylor Barnum (1810-1891) er i ettertid mest kjent som sirkusdirektør. Men karrieren begynte med svindel og lureri. Etter et mellomspill som avisjournalist og teatermanager, kjøpte han American Museum, et raritetskabinett som i tillegg til utstoppede dyr bød på demonstrasjoner av lattergass og foredrag om «dyrisk magnetisme».

I 1842 tjente han store penger på framvisning av «Havfruen fra Batavia», som angivelig skulle være fanget utenfor Fijiøyene. Barnum gikk grundig til verks. Ved hjelp av en fiktiv professor – en gentleman ved navn Griffin – ble de viktigste avisene i New York forledet til trykke bilder av en «ekte havfrue», et vesen med menneskeliknende hode, kvinnebryster og fiskehale. I et fullsatt lokale, foran forventningsfulle newyorkere, fortalte Griffin om utviklingslæren. Han forfektet at alle livsformer var beslektet og at havfruen således var et mellomledd mellom fisk og menneske. For var ikke flyvefisken skapt i overgangen mellom fisker og fugler? Og det finnes jo vitterlig både havhester og sjøløver!

DET PUBLIKUM ikke visste, var at «Havfruen fra Batavia» hadde en forhistorie i den gamle verden, nærmere bestemt i London 20 år tidligere. Da kunne «pastor Philip» i det velrenommerte Gentleman’s Magazine berette om en havfrue som var sett på utstilling i Cape Town, og som nå var underveis til England.

– Det er altså et mønster i disse bløffhistoriene?

– Ja, ved hjelp av en troverdig person lanseres historien i pressen, deretter kan den smarte forretningsmannen framvise trofeet og høste gevinsten, sier Sørensen.

– Og den sanne historien om «Havfruen fra Batavia»?

– Hun var nennsomt sydd sammen av en preparert orangutang og en tørket lakseskrott, innkjøpt i Øst-Asia av sjøkaptein Eades fra Boston.

– Ikke akkurat den drømmekvinnen vi leser om i litteraturen eller ser på film?

– Historiene om havfruer må vi se i sammenheng med gamle forestillinger og fantasifulle beretninger, som det greske sagnet om havuhyret Hydra og den norske biskop Erik Pontoppidans beskrivelse av sjøormen i Norge på midten av 1700-tallet. Det er lang vei og mange år fram til H.C. Andersens klassiske eventyr og Den lille havfrue på Langelinie i København, for ikke å sakke om Disneys boblende glade Ariel.

ALKYMISTENES, gullmakernes, historie har også opphav i mytenes verden, nærmere bestemt i sagnet om de vises stein, lapis philosophorum, en mytisk gjenstand som i middelalderens forestillingsverden kunne forvandle uedle metaller til gull, eller forlenge livet og frambringe udødelighet. Som den lille havfrue lever i eventyret, har de vises stein fått ny kraft med J.K. Rowlings bøker om Harry Potter.

Dette kulturhistoriske sidespranget bringer oss på sporet av Franz Tausend. Han klarte i 1925 å lure den tyske general og godseier Erich Ludendorff til å tro at Tysklands krigsgjeld kunne nedbetales i gull laget med moderne alkymi.

Som Sørensen skriver i sin bok: Tausend ville bli en profesjonell alkymist av industrielt format. Via mange omveier klarte han å lokke Ludendorff og diverse direktører til sitt laboratorium der han vekselvis kokte og avkjølte kjemiske stoffer som til slutt utfelte gulfargede krystaller.

UNDERVEIS i prosessen må Tausend ha tilsatt ekte gull i kjelen, for demonstrasjonen endte med framvisningen av et gullflak på størrelse med en fingernegl: Tausend forklarte at han hadde komprimert en prosess som skjer i naturen over millioner av år. Plausibelt nok for de høye herrer, som var preget av Tysklands nederlag og en tilintetgjørende inflasjon: De besluttet å investere millionbeløp i et nyopprettet selskap. Gullfabrikker ble etablert. Og på sitt nyervervede slott lovet Tausend, den moderne alkymist, sine investorer gull og grønne skoger. Inntil han ble arrestert, tiltalt og dømt for bedrageri.

Franz Tausend var utvilsomt svindler av stort format, men det var likevel forsonende trekk ved virksomheten hans. Som en tysk journalist bemerket: Tausend hadde tross alt ikke ranet fattigfolk, men loppet de rike og mektige.

OM TAUSENDS KØPENICKIADE er lite kjent i Norge, har mange hørt om Orson Welles og invasjonen fra Mars, en god historie som har vokst ut av alle proporsjoner. Sant nok skapte skuespilleren Orson Welles den 30. oktober 1938 panikk i USA med sin berømte hørespillversjonen av «Klodenes kamp». Det heter gjerne at millioner av mennesker flyktet hals over hode, at mange forulykket i panikk eller døde av hjerteattakk. Men medfører det riktighet? Hva er bløff og hva er sannhet?

DET SOM SKULLE VÆRE en uskyldig spøk på halloween – da man har tradisjon for å skremme folk – kom ut av kontroll. Den geniale Welles hadde laget et hørespill som var altfor realistisk.

Sekvenser med tilsynelatende direkte rapportering om en mystisk metallbeholder på et jorde utenfor Princeton-universitetet når klimaks idet journalisten Philips hikster i mikrofonen: «Dette er utrolig! Den nærmeste enden begynner å løsne!». Så blir det stille. Studiomusikken «Claire de Lune» lyder i eteren. Så er Philips inne igjen, han ser et slags speil: «Hva er det der? En ildstråle skyter ut fra speilet (…). Vent! Det er noe som beveger seg … noe av metall, en slags skjoldaktig affære stiger opp av sylinderen. den blir høyere og høyere. Jøss, den har ben å stå på.»

Lytterne får høre at det amerikanske flyvåpen skal slippe bomber over tripodene fra Mars. Men før de rekker det:

«De spyler oss med flammer!». De militære kommunikasjonslinjene bryter sammen. Det er kaos på alle kanter. I en siste sekvens fra taket av radiostasjonen må en resignert hallomann konstatere at hæren, flyvåpenet, artilleriet – alt er utradert.

Det synes som en evighet før musikken toner inn som bakgrunn for en beroligende stemme:

«Dette er Orson Welles, mine damer og herrer, ute av rollen for å forsikre dere om at ’Klodenes kamp’ ikke har noen større betydning enn den markeringen av dagen den var ment å skulle være.»

– Neste dag hadde avisene oppslag om «falsk radiokrig» og «terror i USA». Følesene som ble pisket opp minner om 11. september 2001 da tvillingtårnene styrtet, sier Tore Sørensen som har studert fenomenet i detalj.

– Inntrykket av vill panikk ble skapt av pressen i ettertid. Historiene om selvmord, hjerteattakk, fall og beinbrudd er også usanne. Radioselskapet ble saksøkt for 750 000 dollar i skadeerstatninger, men ingen av saksøkerne fikk medhold i retten.

– Hva er definisjonen på en god bløff, Tore Sørensen?

– Vi er omgitt av bløff på alle kanter. Avisene blåser bagateller opp med krigstyper, i litteraturens verden florerer falske dagbøker, reklamebransjen serverer «produktopplysning». Et fellestrekk for bløffmakerne i min bok er at de alle har gått over streken med stil. Jeg har ikke tatt med ondsinnet løgn som «Sions vise protokoller», en konspirasjon som også i dag legitimerer jødeforfølgelser.

– Hvorfor tror du bløffmakerne har så lett spill?

– Vi mennesker lar oss rive med, vi klarer ikke alltid å være skeptiske. Og så er det noe som heter selvbedrag, ikke sant?