I Bondeviks favn

Ironisk nok kan det synes som om det er den samme politiske og kulturelle striden som skapte Kristelig Folkeparti, som nå splitter det.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

STATSMINISTER

Kjell Magne Bondeviks forsøk på å bagatellisere motsetninger gir oss av og til et innblikk i vrangsida av hans uomtvistelige styrke, nemlig evnen til å binde sammen og til å være hyrde for en mangeartet flokk. Tirsdag kveld fikk vi en illustrasjon da han forsvarte seg mot biskopenes samstemte uttalelse om kvoteflyktninger. Det ble også et eksempel på Kristelig Folkepartis grunnleggende vanskeligheter.

Bondevik sa at han ikke opplevde biskopenes kritikk som kraftig. Det er imidlertid svært sjelden at biskopene uttaler seg enstemmig om en politisk sak som bare er noen dager gammel. Det er i seg selv sterkt.

Statsminister Bondevik gjorde et poeng av at biskop Odd Bondevik sa seg enig i at det var et problem å føre flyktningene ut i kommunene. Det var en aldri så liten tilsnikelse, fordi biskopens ord falt som i en argumentasjonskjede der han ga uttrykk for at han forsto regjeringens syn, men det var likevel ikke holdbart: Problemene var ikke store nok for den som ville vise politisk vilje!

Et tredje avvæpnende framstøt skjedde da statsministeren begynte på en setning om «fetter Odd». Den kom riktignok etter at andre hadde pekt på slektskapsforholdet, og må kanskje forstås på den bakgrunnen, men det legitimerer ikke at statsministeren opphever forholdet til biskopen, og i stedet beveger seg inn i privatsfæren.

OVERDREVNE

understrekninger av enighet er et vanlig politisk nummer, men svekker gjerne den som begår øvelsen. I NRK-TV tirsdag sto Høyre-leder Erna Solberg og statsminister Bondevik for en utførelse som nærmet seg det parodiske. Det har neppe vært statsminister Bondeviks hensikt, men det vil heller ikke være vanskelig å begrunne hvordan Kirkens klare røst ble forsøkt dempet av partitaktiske hensyn. Her berører vi et av de punktene som gjør mange kristne til prinsipielle motstandere av et kristelig parti. Nettopp fordi statsministeren var bundet til mange hensyn, ble det SV-leder Kristin Halvorsen som forfektet biskopenes etiske anliggende.

Jeg har tidligere pekt på at endringene i det vi bredt kan kalle det kristne og kirkelige landskapet, utgjør en like stor utfordring for KrF som regjeringssamarbeidet, og at kombinasjonen av disse to faktorene kan bli ødeleggende. Endringene tok for alvor til midt på 1980-tallet, og det interessante er at vinteren og våren 1986 oppsto det en kraftig konfrontasjon mellom flere biskoper og regjeringspartiet Kristelig Folkeparti i synet på oljeboikott av Sør-Afrika. Biskop Andreas Aarflot sjokkerte partiet da han krevde full oljeboikott. Da som nå forsøkte Bondevik gjennom oppklaringsrunder å dempe motsetningene, mens nær sagt hele offiserskorpset i partiet skjøt med skarpt mot Aarflot. Dette er ingen hyggelig lesning i dag. At Bondevik litt seinere bidro til boikotten, bør roses, men da var han ikke i posisjon. Det var biskop Aarflot som skapte den sosialetiske legitimiteten innenfor det kristne og kirkelige landskapet.

DET GÅR EI

linje fra konfrontasjonen i 1986, via synet på Irak-krigen til biskopenes uttalelse denne uka, ei linje som har voldt KrF stadig større vanskeligheter. Norsk Monitors store verdiundersøkelse viser at KrF har tapt tillit også i viktige politiske saker som barnefamiliers økonomi, eldreomsorg og sykehus- og helsevesen. Altså på brede velferdspolitiske områder, og det har vært mitt poeng å understreke at de potensielle velgerne som er opptatt av disse sakene, i kirkelig sammenheng gjenfinnes i Stålsett og Køhns favn. Under Høyres økonomiske dominans tvinges partiet tilbake til sine gammelmodige hjertesaker, og dermed løper alle disse velgerne bort. Ved det indremisjonske Vestland går grensa!

Dette er KrFs hoveddilemma. Ironisk nok kan det synes som om det er den samme politisk-kulturelle striden som førte til dannelsen av KrF, som nå splitter partiet.

Det er denne motsetningen Bondevik har vært en mester til å takle, og som godside og vrangside må sees i lys av, men med Bondevik på vei ut er det trolig bare et radikalt kursskifte som kan redde partiet.