I Bondeviks garn

Thorbjørn Jagland kommer ikke unna alle spørsmålene om samarbeid og regjeringsstrategi. Det misliker han sterkt. Han ville så mye heller ha snakket om andre ting i valgkampen. Men Jagland har seg selv å takke. Han er like uklar som før når han forsøker å svare.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I tirsdagens utspørring på NRK sa Jagland at han så mer optimistisk på samarbeidsmulighetene med regjeringen nå enn tidligere. Grunnen er at den nye Senterparti-lederen Odd Roger Enoksen har uttrykt ønske om et slikt samarbeid, og at regjeringen ikke kan få til noen utjamning mellom rike og fattige i allianse med høyresida.

  • Nå har ikke Enoksen sagt noe annet enn det Anne Enger Lahnstein stadig gjentok med sin blokkuavhengighet og handlefrihet i sentrum. Og stortingsmeldingen om Forskjells-Norge kommer ikke opp til behandling før til våren. Kontantstøtten ligger like urokkelig som før. Situasjonen før høstsesjonen ser derfor ikke ut til å være endret fra i fjor. Spørsmålet er om Arbeiderpartiet har endret kurs.
  • Umiddelbart etter at regjeringen Bondevik ble dannet, trakk Arbeiderpartiets ledelse den konklusjonen at partiet umulig kunne være støtteparti for en minikoalisjon. Dessuten måtte Arbeiderpartiet komme seg tilbake til regjeringsbygningen fortest mulig. Trøsten etter at sentrumspartiene overraskende kom ned fra Voksenkollen med sitt regjeringsdokument, var at dette likevel bare ble et kort mellomspill. Opplegget gikk ut på å demonstrere at bare Arbeiderpartiet kan styre dette landet. Alt annet ville bli kaos. Denne tankegangen forklarer også 36,9-strategien før valget, hvis det da i det hele tatt lå noen tanker bak.
  • Nå har det meste gått annerledes enn det Arbeiderpartiets strateger trodde og håpet. Og inntrykket av at landets desidert største parti står på sidelinja i rikspolitikken begynner å bli ubehagelig for ledelsen. Enkelte reaksjoner er også kommet fra egne rekker. Men kan partiet legge om kursen to år før stortingsvalget?
  • Her står mye på spill. Rollen som livredder for en minikoalisjon vil fortsatt være bortimot umulig å spille for et parti som selv må være på konstant regjeringsjakt. Ingen stormakt kapitulerer frivillig for en oppkomling. Det ville også være ensbetydende med å innrømme regjeringen Bondevik den blokkuavhengigheten den selv hevder å stå på. Men også motstanden mot kontantstøtten måtte tones ned, og det ville kanskje være det verste. Arbeiderpartiet har jo tillagt denne reformen så stor betydning, både økonomisk og politisk, at det må bli umulig å svelge den. Så kan mange sukke over det faktum at kontantstøtten ikke ville blitt innført om Jagland ikke frivillig hadde gått av.
  • Men selv om alt tyder på at Arbeiderpartiets holdning til regjeringen ikke har endret seg, er det ikke opplagt at høstens budsjettbehandling vil følge samme spor som de to siste åra. For nå må også andre partier legge kortene med sikte på neste stortingsvalg. Hva i all verden skal Høyre gjøre? Kan Jan Petersen gå valget i møte som krykke for en borgerlig regjering uten egen deltakelse? Neppe. Men skal et borgerlig alternativ med Høyre stables på beina i 2001, må Bondevik fjernes så fort som mulig. Her trengs mye tid for tilgivelse og forsoning. I løpet av høsten kan det derfor oppstå et sterkt felles behov for regjeringskrise både hos Arbeiderpartiet og Høyre. Når alt håp nå synes borte om at sentrumsregjeringen skal bryte sammen av seg selv, må den derfor kastes. Men hvordan skal det gjøres?
  • I fjor sviktet Høyres mot selv om det var dårlige tider både for økonomien og Bondevik. Nå blir det mye vanskeligere å trå til som fødselshjelper for en Jagland-regjering. Kanskje kan kommunevalget gå så dårlig for Senterpartiet og Venstre at de ikke lenger vil regjere seg til døde? Begge partiene ser imidlertid ut til å ha investert så mye prestisje i denne koalisjonen, at valget må bli den rene massakren for at det skal tære alvorlig på regjeringslysten. Dessuten er det vanlig at sittende regjeringer gjør elendige lokalvalg. Bare spør Gro og Kåre.