Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

I Bondeviks hode

Statsministeren har en nesten skamløs evne til å framstille små triumfer som betydelige seirer for å dekke over ofte ganske store nederlag.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Hva som går for seg

i statsminister Kjell Magne Bondeviks hode, vet bare han selv. Men vi andre kan vel forsøke å forstå så mye som mulig av hvordan denne politikerhjernen fungerer. Kjell Magne Bondevik har opptjent full stortingspensjon to ganger, med tillegg for periodene som statsråd og statsminister i flere regjeringer. Han har utviklet seg fra en budsjettforhandler som nøyde seg med knapper, glansbilder og tilskudd til Menighetsfakultetet, til en politisk strateg og taktisk ringrev. Statsministeren har en nesten skamløs evne til å framstille små triumfer som betydelige seirer når han vil dekke over ofte ganske store nederlag.

Anne Enger Lahnstein

lyktes mot alle odds med sitt og Senterpartiets sentrumsprosjekt, bare for å oppleve at Kjell Magne Bondevik rappet hele greia. Sentrumsregjeringen var ikke Bondeviks intellektuelle verk, og han klarte heller ikke å forvalte tjuvegodset. Klarest kom dette til syne under valgkampen i 2001, da Kristelig Folkeparti kjørte sin ekstremt personfikserte valgkamp under slagordet «Stem på en statsminister». Da skrev Lahnstein bok og bidro ikke lenger med et politisk innhold til sentrumsprosjektet. Sentrumsalternativet i Bondeviks versjon ble kontant avvist av velgerne, men hans tap ved valgurnene ble overskygget av katastrofen som samtidig rammet Arbeiderpartiet under Jens Stoltenbergs ledelse.

I den situasjonen

kom Bondeviks manøvreringsdyktighet som politiker klart til syne. Med åpne kanaler både til Carl I. Hagen og Jan Petersen, på Kolbotn og i Stortinget, lyktes han framfor alt i å unngå å bli konfrontert med sitt valgnederlag i offentligheten. Bondevik takket ikke nei til å bli innsatt i Regjeringsbygget av Carl I. Hagen, selv om han aldri vil gå i regjering med Fremskrittspartiet, og utmanøvrerte dermed Jan Petersen i hans forsøk på å utnytte den seieren Høyre vitterlig hadde vunnet i sitt møte med velgerne. Det er litt frekt, men ikke helt uriktig, å betrakte statsministeren som en politisk gjøkunge som huserer i reir andre har bygget.

I vår har statsminister Bondevik sagt at han av prinsipp bare stiller kabinettsspørsmål i Stortinget. Så høytidelig har det vært at han i denne sammenhengen har omtalt seg selv i tredje person, som «denne statsministeren». Umiddelbart deretter har han likevel formulert det som i praksis er kabinettsspørsmål til opposisjonen i intervju etter intervju. Nå, når fasit foreligger i form av en innstilling fra finanskomiteen om revidert nasjonalbudsjett, sier Bondevik at det var nødvendig «å si fra» for å holde opposisjonen i tømme.

Det er all grunn til å la seg imponere over hva politikeren Bondevik kan slippe unna med. Men svært mye politikk i dag handler bare om å utmanøvrere motstandere og konkurrenter.

Nå virker

det som en ny manøver er innledet. På Kristelig Folkepartis sommertreff på Hvaler i Østfold delte statsministeren ut ros til Arbeiderpartiet for et ansvarlig bidrag til å sikre et revidert budsjett uten krise.

Carl I. Hagen hjalp Bondevik inn i regjeringskontorene, men synes det er nok nå. Etter kommunevalget vil Hagen gjerne slippe Jens Stoltenberg til slik at en Ap-mindretallsregjering er passe mør og utslitt til stortingsvalget om to og et halvt statsbudsjett.

Den planen kan Bondevik og Stoltenberg forpurre, i nærkontakt og samarbeid med SVs Kristin Halvorsen som jobber for en sentrum-venstre løsning etter neste stortingsvalg og ikke er interessert i å svekke verken Stoltenberg eller Kristelig Folkeparti så mye at det blir umulig.

Carl I. Hagen drømmer offentlig om å kunne danne en flertallsregjering sammen med Høyre etter neste valg. Jan Petersen, Per-Kristian Foss og Erna Solberg (en av dem er leder for partiet i 2005) ser ikke uten videre lyst på å være juniorpartner i en slik regjering. Da må det virke mer lovende å bli med statsministeren når han styrer mer inn i sentrum slik at regjeringen, som jo allerede preges av Høyre, kan bli sittende perioden ut på grunnlag av budsjettavtaler med et moderat Arbeiderparti.

Kanskje er dette Bondeviks plan?