I Bortens tradisjon

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Koalisjonspartnere i regjering lever alltid med vanskelige dilemmaer. Lojaliteten til regjeringspartnerne må veies opp mot partilojaliteten. Representantene fra de ulike partier har gått til valg på sitt partiprogram, men har samtidig gått inn i regjering på grunnlag av en framforhandlet regjeringserklæring. Og siden regjeringserklæringen er et kompromiss, som delvis avspeiler styrkeforholdet i regjeringen, vil avstanden til de enkeltes partiers programmer nødvendigvis være slående.

Eksempelvis vil SV-leder Kristin Halvorsen som finansminister måtte balansere mellom lojaliteten til Jens Stoltenbergs regjering og til partiapparatet og SVs velgere. Det er en vanskelig øvelse. Hun får trøste seg med at denne koalisjonsregjeringen har flertall bak seg på Stortinget. Hadde SV deltatt i en mindretallsregjering, ville partifargen blitt så falmet som et utvasket Sigrun Berg-skjerf fra 70-tallet etter ytterligere kompromissrunder med opposisjonen.

Dette dilemmaet bidrar til såkalt regjeringsslitasje. Partiene, særlig de små i en koalisjon, vil nødvendigvis skuffe sine velgere. For å minne om sin eksistens, prøver imidlertid partiene så godt det lar seg gjøre å dele på godbitene internt i regjeringen. Dessuten er det tradisjon for at partiet og partiets representanter i regjering ikke nødvendigvis taler med én stemme. I regjeringen Bortens tid (1965-1971) ble statsministeren selv beskyldt for å uttrykke seg svært tvetydig, når regjeringens og Senterpartiets syn ikke var helt overensstemmende. Og både i Bondevik I og Bondevik II har vi sett mange eksempler på at partiene «får lov» til å flagge sine primærstandpunkter og kritisere regjeringen på visse punkter. I de fleste tilfellene er det snakk om en arbeidsdeling som er stilltiende akseptert. Et press fra partiapparatet vil kunne gi den aktuelle statsråd styrke innad i regjeringen.

I noen tilfeller er det imidlertid uttrykk for konflikt mellom ulike deler av partiet. Når SVs venstre-fløy formodentlig inntar viktige posisjoner i SVs partiapparat, mens den moderate fløy er i regjeringskontorene, vil det kreve både klokskap og disiplin for at det ikke skal bli strid mellom fraksjoner.