I dødens venteværelse

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

De sju dødssynder er ikke noe egentlig påfunn fra den katolske kirkes side. Forestillingen om at visse menneskelige drifter er så farlige at de må svinebindes på alle tenkelige måter, er eldre enn kirken, like gammel som vår kultur selv, og den trives fortsatt i beste velgående selv om navnet dødssynd kanskje er gått av mote i enkelte kretser. Realiteten står fast: syndens sold er døden.

Nei! Sier kjetteren, den ekte kjetter - og det har han alltid gjort: det finnes ikke noe som heter synd. Eller bedre: det er ikke synden, men forestillingen om synden, som er døden. Livet, den indre vitaliteten i oss, er noe helt, og splittes det opp i dyd og synd, da mister det sin kraft.

Georg Johannesen er en ekte kjetter, kanskje den eneste i vår nyere litteratur. For ham er forestillingen om de 7 kristne dødssynder identisk med hver sin måte å kastrere livet på - til sammen representerer de «Ars moriendi eller de syv dødsmåter» som er tittelen på den samling av dikt han gir ut i dag.

Ta for eksempel den dødssynd som Vreden i de bestes øyne er - bekjemp vreden, si til deg selv at livets styrke i deg er en synd som må utryddes, og du vil ha tatt et godt skritt inn i dødens venteværelse. For dette er «Første lekse» i den lære dødssynden Vrede har å avgi:

«Jeg lærer mauren å tro
at det ikke finnes grad
bare brune nåler og for mange maur

Jeg lærer ulven å ule lavt
Jeg lærer spurven å oppsøke
høken
i den tro at fugl er fugl»

Ta hele vreden bort fra livet, og du vil få de mest utrolige historier å høre, virkelige «Eventyr for voksne»:

«Hør ommannen som ble frosk
da svanen ble hvit kråke
og svalene ble mygg

Eller fråtseriet, den vederstyggeligste av alle de store synder. Gå til kamp mot den, la være å følge din lyst til å forsyne deg godt av livet - og du vil som erstatning slå deg på å tjene penger og samle i lader. Men det er et dårlig bytte: i stedet for de vises, er det de dummes stein du har funnet:

«Vi har funnet de dummes stein
Vi lager gull av den

Og dør av det, men langsomt

Null er den ring vi har rundt
halsen
Når den rikeste av oss blir begravd»

Knekk og svinebind lidenskapene, kall dem dødssynder og skyv dem ut i mørket - og livets harmoni er med det samme forvandlet til en skjærende disakkord.

Dette forekommer meg å være det store hovedtema i Georg Johannesens dikt: når mennesket fornekter begjæret, alt dette som hisser oss til å kreve det vi ikke har eller er - da visner mennesket, skrumper inn til å bli en skygge av seg selv.

«Vi sover i vår egen skygge
med solen under sengen
når jorden formørker seg selv.»

Denne hovedtanke varieres gjennom hele samlingen. Lyset kastes på den fra ulike synsvinkler, fortegnene skiftes. Snart opptrer lidenskapene som faktiske dødssynder, snart som rene lidenskaper. Det siste er tilfelle med Fråtseriet som får en ulykkelig skjebne i sitt forsøke på å erobre en moderne OBOS-blokk.

«Jeg knekker nakken i hvert
trappetrinn
Jeg blir forgiftet på hvert
Kjøkken
Jeg henger på loftet

Jeg henger på knaggen ute i
entreen
Jeg drukner på badet, men når
jeg trekker i snoren
Hører jeg en hul hoste: Du kan
Ikke komme ut»

Skal man da oppfatte Georg Johannesen som tilhenger av synderen og hans dikt som en slags fleurs du mal? Nei - han ser at selv om livet uten lidenskap er goldhet, så blir også lidenskapen selv forrået og forsimplet om den finner seg i å bli stemplet som synd. Da blir kjærlighet noe man kan lære av bikkjer som parer seg - og:

«Det er ikke lett å kysse
når hodet ligger på et annet bord
med en tomat i munnen»

Idealet er å finne på en annen kant som Georg Johannesen ikke går inn på i denne samlingen, den dreier seg om dødsmåtene. Disse antydninger har forhåpentligvis i seg selv gitt leseren et inntrykk av det egenartede og originale i denne poesi. Skjønt poesi? Jo, det går an å vurdere diktene som lyrikk med rytmiske eiendommeligheter, sære billedkast, vokalers klang osv. Men det er ikke riktig. Disse vers er ikke lyrisk, dikteren befinner seg i rak motsetning både til stemningslyrikeren som smaker på seg selv og nyter sine tårer og til den «sosiale» dikter som harmes over sørgelig misbruk og feiltakelser. Hans dikt skildrer en mentale verden som på én måte hviler i seg selv.

Med «Ars moriendi» er det blitt enda klarere enn før at vi med Georg Johannesen har fått en betydelig dikter. Betydelig for så vidt som han er noe mer enn «begavet» og flink med det artistiske. Her presenteres vi endelig en gang for en mann som forstår de ting det dreier seg om når det gjelder vårt psykiske liv i denne overgangstid, og som kan gi det uttrykk. Han står for noe ordentlig og særpreget, er kommet fram til et syn på tingene. For min part er jeg ikke i tvil om at «Ares Moeriendi» bare representerer ett segment av alt det han har å fare med -meget i samlingen tyder på at han har vidstrakte områder av fruktbarhet og ny erkjennelse innvending.

Når det er sagt, skal det ikke legges skjul på at Georg Johannesen er meget fordringsfull overfor sin leser. Han er svinaktig vanskelig, og han gjør det vanskelig. Bare dette arrangementet av diktsamlingen som en kinesisk eske, volder hodebry. Hvert dikt har i alt fem forskjellige titler, men ingen av dem står angitt over diktet. Leseren får selv studere tittelbladet og gruble over titlenes forhold til hverandre. Men det er umaken verd. Iallfall har undertegnede ikke på år og dag vært borte i noe så fascinerende som Georg Johannesen.