I eget garn

Kan det tenkes at Kjell Magne Bondevik og hans kamerater i regjeringen nå angrer inderlig på at de var med på den nye måten å behandle statsbudsjettet på i Stortinget? En del momenter tyder på det. Budsjettreformen ble utarbeidet og foreslått lenge før noen for alvor trodde landet skulle styres av en liten sentrumsregjering.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Nå sitter både Bondevik og finansminister Gudmund Restad fast i eget garn. Restad ledet utvalget som fremmet et enstemmig forslag overfor Stortingets presidentskap. For seint så Restads partifeller reformens baksider. Visepresident Edvard Grimstad tok dissens i innstillingen fra presidentskapet og gikk inn for at reformen skulle utsettes. Forslaget falt og Stortinget gikk inn for de forslagene Restad, Odd Holten (KrF), Karl Eirik Schjøtt-Pedersen og Bjørnar Olsen (Ap), Paul Chaffey (SV) og Per-Kristian Foss (H) foreslo.

  • Utgangspunktet for reformen var pragmatisk. Man ville rydde opp i budsjettprosessen, slik at den ble mer effektiv, tok mindre av nasjonalforsamlingens tid og hindret for store påplusninger, særlig i fagkomiteene. Kommunene trengte dessuten å få en tidligere avklaring av sin økonomiske skjebne.
  • Forslagene tok hensyn til dette. De økonomiske rammene skal nå være avklart 20. november, ikke helt oppunder jul, som før. Finanskomiteen har fått makt til å foreslå de enkelte fagkomiteenes rammer. Og det blir vanskeligere for en mindretallsregjering å kjøre slalåm. Den må skaffe seg faste partnere.
  • Reformen krever at et flertall i Stortinget stemmer for rammene på 23 utgiftsområder og to inntektsområder. Nå kan ikke lenger opposisjonen i justis-, utdannings- eller næringskomiteen triumfere over påplusninger i hundremillionersklassen og høste velvillighet fra politi, lærere og bønder. Nå må kampene skje innenfor skarpt trukne grenser. Det hjelper ikke hva dystre interesseorganisasjoner presenterer overfor komiteene. Muligheten for å høste sympati og ekstramillioner gjennom møter med de folkevalgte er skrumpet betraktelig inn.
  • Men om det politiske systemet på denne måten får sterkere styring med økonomien, er det ikke gitt at regjeringer av enhver kategori får det. De fleste antok at det nye systemet ville være en fordel for regjeringen. Men etter ti år med Ap-styre var nok forestillingen om hva en mindretallsregjering kunne være nokså snever. En Ap-regjering med 65 representanter bak seg i Stortinget har saktens muligheter til å finne et flertall i Stortinget for alle sine rammer. Den ville med dagens sammensetning i Stortinget hatt flertall med Høyre, med Frp, med KrF, med SV og Sp eller med hele sentrum. Fikk Thorbjørn Jagland nei hos den ene parten, kunne han lett gå til den andre, tredje eller fjerde.
  • Verre er det for en svak sentrumsregjering. Den må enten ha Ap med på laget, eller Høyre og Frp. Og mens KrF og Sp har sett klare fordeler med å være støttepartier for en Ap-regjering, er rollebyttet nesten utenkelig for Ap.
  • I valgkampen i fjor understreket Bondevik gang på gang hvorfor en tallmessig svak sentrumsregjering likevel ville være styringsdyktig i Stortinget. Med tyngdepunkt i sentrum i norsk politikk kunne den hente støtte vekselvis fra Høyre og Ap. Det var også begrunnelsen for at han både før og etter valget foretrakk en ren, mindre sentrumsregjering, framfor en sentrum-høyre-regjering.
  • Men så får han som første regjeringssjef et budsjettsystem som i praksis fratar ham mye av dette manøvreringsrommet. For seint innså sentrumskameratene at det nye systemet er bedre tilpasset Thorbjørn Jagland enn dem selv. For seint innså de at systemet vanskeliggjør, for ikke å si undergraver, blokkuavhengighetslinja. Et system som kunne ha gitt mellompartiene økt innflytelse som støttespillere til en Ap-regjering, og skvist SV og Høyre ut på flankene, er nå blitt et garn sentrumspartiene spreller fortvilt i.