I Ernas favn

Kjell Magne Bondeviks største problem er kommunalminister Erna Solberg. Hun er for flink til å føre Høyre-politikk.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

MYE TYDER PÅ at Kjell Magne Bondeviks lykkeligste tid som statsminister er over. Nå skal han krystes og presses mellom et Ap som er i ferd med å reise seg, og sine egne regjeringsvenner i Høyre. En ny regjering vil alltid oppleve ei viss fredningstid. Men denne gangen er den blitt lengre enn vanlig fordi Ap har hatt nok med å skape fred i egen leir. Så mens folk flest kan nyte været over hele landet, er de politiske utsiktene for Bondevik langt fra lystige. Og det største problemet for Bondevik er den meget dyktige Erna Solberg. Bondevik viser allerede tydelige tegn på pustebesvær der han befinner seg i Høyre-statsrådens favntak.

DANNELSEN av samarbeidsregjeringen var sterkt knyttet til Kjell Magne Bondevik personlig. Bondevik misliker intenst å høre det, men regjeringsdannelsen ga et bilde av at Kjell Magne Bondeviks ambisjoner om å bli statsminister var en betydelig drivkraft i prosjektet. Derfor blir også belastningene - når regjeringen får kritikk eller mislykkes - sterkt knyttet til hans person. Jeg er overbevist om at Bondevik også undervurderte Høyre. Petersens mildt sagt klønete håndtering av regjeringsforhandlingene fikk den erfarne ringreven til å tro på bildet av at Høyre besto av amatører uten statsrådserfaring. Der tok han grundig feil. For Høyre-statsrådene har hatt mål og mening med det meste de har gjort siden de inntok regjeringskontorene. Det er ikke like lett å få øye på hva som er KrFs politiske målsettinger med å sitte i denne regjeringen dominert av Høyre og støttet av Fremskrittspartiet.

FREMSKRITTSPARTIET har nok en gang sikret regjeringen Bondeviks budsjettopplegg. Og heller ikke denne gangen har de gjort det gratis. Nettopp denne situasjonen illustrerer Bondeviks problem: Mens Bondevik plages med ordføreropprør og minstepensjonister som har fått store påplussinger i boutgiftene, forhandler hans egen regjering med Frp, som sammen med Høyre er mest opptatt av å gi enda mer skattelette. Denne gangen kom det de som mottar kjøregodtgjørelse til gode. For Høyre er dette som varm sommerbris, fordi budsjettsamarbeid med Frp vil sikre skattelettene framfor å sende pengene ut til slunkne kommunekasser. For KrF, derimot, kan det bli katastrofalt. Og det er her Erna Solberg kommer inn med en for Bondevik plagsom politisk ærlighet.

DET STORMER i Distrikts-Norge, og det stormer i Kommune-Norge. Men for Erna Solberg er det en storm hun selv har blåst til liv. Helt frivillig. Jeg har lite sympati for Erna Solbergs sulteftring av offentlige velferdstilbud, men hennes måte å drive politikk på får jeg stadig mer sans for. Bondevik og Solberg representerer på mange måter ytterpunktene i politisk metode. Bondeviks natur går ut på å dempe motsetninger og konflikter. Helst ville han nok ha møtt rasende ordførere med sjekkheftet, men i alle fall viser han stor grad av medfølelse for kommunenes situasjon. Typisk for Bondevik var det at han i forrige uke satte ned en distriktskommisjon for å drøfte problemene i Utkant-Norge. Et gammelt knep for å roe gemyttene, men som det sjelden kommer noe ut av.

ERNA SOLBERG, derimot, har sitt prosjekt og legger ikke skjul på det. Hun lover fortvilte ordførere enda tøffere tider. Det blir stramt, og det skal det være, er beskjeden fra kommunalministeren. For noen dager siden avviste hun beinhardt at staten skulle gå inn med mer penger til kommunene for å sikre at unge funksjonshemmede kunne flytte ut av sykehjemmene. Dette var ikke hennes ansvar. Erna Solberg skal tvinge kommunene til privatiseringer, effektiviseringer og sammenslåinger. På den måten er det hun som skal skaffe det økonomiske rommet for Høyres skatteletter. Det er overordnet. Hun er villig til å godta klagingen fra kommuner og distrikter når de ikke får penger til å opprette nye barnehageplasser eller må skjære ned på enkelte omsorgstjenester.

HITTIL HAR BONDEVIK forsvart Høyre-politikken. Men det er ikke bare Høyre-politikken som legger en demper på statsministerens humør for tida. Utsiktene til økt rente utover sommeren og høsten er dramatisk for regjeringen. Med et lønnsoppgjør som er tidenes pengefest, er det knapt noen som tror at renteøkninger, sterkere krone og trøbbel for industrien er til å unngå. Når Bondevik ikke engang kan trøste seg med at kommunene har fått penger til å pusse opp skolene, går det mot tøffe tider for statsministeren. Kanskje sitter Kjell Magne Bondevik og tenker på hvor fint det hadde vært på Victoria terrasse som sjef for UD? Så kunne Jan Petersen ha hatt slitet med å være statsminister. Det medfører tross alt mindre politiske belastninger overfor norske velgere å ha ansvaret for håndteringen av bin Laden enn for en rente som går opp og en kommuneøkonomi som går ned.