«I et peanøttskall»

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«(...) Må man være i kjempeform hele tiden? Var det sprudlepåbud her? Sprudlegøyalfestligalltidopplagt-påbud. Lett å sprudle sånn som han satt og pakket i seg. Altså måten. Det er den vi snakker om. Det var ikke til å holde ut å se på ham der han satt og spiste de syke peanøttene. Spiste og spiste, forresten, han ikke bare spiste, han langet innpå, forsynte seg som en gravemaskin, kastet seg over dem som en keeper, utrolig at han ikke spiste skålen også, det måtte være ren viljestyrke som holdt ham ifra det. Eller tannlegeangst. Han spiste dessuten så kontant, kall det maskulint, det er jo gjerne synonymt med bråkete, og det knaste som småstein der borte i munnen på ham mens han holdt på som verst. Gikk det ikke an å spise én og én, eller spise litt for eksempel og vente litt før ny runde. Neida, det gikk åpenbart ikke an. Det har man ikke karakterstyrke til. Man kan simpelthen ikke la en skål peanøtter stå rimelig i fred på et bord uten å gafle i seg hele den fordømte plantasjen. Så han ikke selv hvor latterlig det var? Om hun ble sur liksom, dette har ingenting med surhet å gjøre, dette er noe i retning eksistensielt. Kierkegaard må ha sagt noe om dette. Hun er ikke så dum at hun sitter og blir sur fordi samboeren liker peanøtter, vi er tross alt voksne mennesker. Men han må jo selv forstå at det der ikke er gangbart, at det er direkte frastøtende, ekkelt. Det er visse ting man skal gjøre for seg selv, når man er alene, onanere for eksempel. Noen burde lære ham at hans måte å omgås peanøtter på faktisk stiller i samme kategori. Som å se moren hans, det var det verste. Akkurat som å se henne. Peis på, inn med mest mulig mat på kortest mulig tid, opp med brødluka, trøkk innpå, hei hvor det går! Er det mer igjen i skapet? Kom an, tar du den så tar du den. Det var det hun visste, at dette forholdet kom aldri til å gå. Hun hadde skjønt det fra dag én, ikke sant, hvorfor gjorde hun ingenting med det da. Hun visste det jo.(...)» Gjengitt med tillatelse av forlaget.