Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

«I forhold til disse som kom etterpå, var Tito en rein engel»

I går var det president Titos fødselsdag. En gang i tida ble den feiret som ungdommens dag. En stafett gikk gjennom hele gamle Jugoslavia og ble overlevert til ham i Beograd. Og alle sverget brorskap og enhet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Skaperen av etterkrigstidas Jugoslavia døde i 1980. Nitten år seinere begraver de pårørende restene av hans verk. Nå går ingen stafett, bare likferder. Istedenfor fyrverkeri sees branner. Musikken er erstattet av eksplosjoner og flydur, brorskap og enhet har for lengst druknet i krigspropagandaen, hans skrifter er solgt til kilopris som makulatur, og han er blitt erklært som alle eks-jugoslaviske nasjoners største fiende. Nå er det bare hans grav i Beograd som minner om svunne tider. Og min generasjons ungdom. De titusener som gråt da han døde var forutseende. Fred være med ham. Han var ikke noe solskinnsbarn, men i forhold til disse som kom etterpå, var han en rein engel.

I natt bombet NATO igjen det fra før nedbombede Innenriksdepartementet midt i byen. Og to faste militære mål. Og kraftledninger. Og noe til. Utover dagen områder med overveiende muslimsk befolkning. Og noen byer her og der. Og Kosovo. Både her og der. Omkring 100 drepte i fengselet i Istok. I forgårs bombet de til og med sine allierte i UCK. De beklaget. Også Hashim Taci beklaget, men viste forståelse for uunngåelige feil. Og ba om mer bombing.

General Short sier at de vil bombe i to måneder til. Jamie Shea sier at serbernes lidelser på grunn av strømmangel ikke kan måles med albanernes lidelser. Men forklarte ikke hvordan man måler dette.

Ute på gata begynner på ny den evinnelige diskusjonen om NATO. Det har alltid vært noen, til og med tidligere generalstabssjef, som mente at vi burde søke om medlemskap, og noen som mente at vi burde opprettholde alliansefriheten. Og noen som mente at vi heller burde gå og ta en øl.

Men etter to måneders daglig bombing, tusener drepte, enorme ødeleggelser og alt klarere utsikter til at titusener soldater invaderer landet etter ytterligere bombing, har NATO-tilhengerne forstummet.

Vi vet ikke hvem vi skal være mest redde for. På den ene siden øker angrepene på opposisjonelle, og de første fengselsstraffene er allerde idømt. På den andre siden skulle NATO-soldatene etter Rambouillet-avtalen være hevet over enhver lov i landet og nyte større immunitet enn diplomater. Men vi foretar ingen avstemning, for det høres fjerne eksplosjoner, og en svak dirring når oss.

Mediesentret i Beograd er blitt de fortapte journalisters tilholdssted. Oppsagte journalister fra radiostasjonene B92 og Radio Index. Der kan man av og til treffe sjefredaktøren for den uavhengige radiostasjonen Radio Pancevo (som systematisk dekkes av en regjeringskontrollert radiostasjon). Og for det politiske ukemagasinet Vreme. Av og til også folk fra dagsavisa Danas. Og noen andre.

Alle forsøker å overleve sensuren og NATO-bombene for at det skal finnes noe som et fritt ord igjen kan spire ut av den dagen fimbulvinteren er over.

For de uavhengige mediene begynte den forresten med sanksjonene i 1992. Og med harde angrep fra Vesten fordi de fordømmer både regimet og NATO.

I radioen hører vi samtidig om regjeringens harde angrep på montenegrinsk ledelse og om bombing av Montenegro. Dog en gledelig nyhet: Brødproduksjonen er blitt stabilisert. Hvis de ikke bomber et kraftverk i natt.