I fritt fall

Noen få heldige vardøværinger arbeider sammen med amerikanerne på Globus II-radaren. Men kuppelen kan jo ikke brødfø en hel by.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DET VAR den dagen Kjell Inge Røkke dro fra byen. Klokka var halv ni om morgenen og det skulle vært liv i gatene. Men nesten ingen er på vei noe sted i Vardø. Vi kjørte rundt i bygatene og så på et forfall som gjør inntrykk: Brygger som råtner ned, tomme, fraflyttede hus der malinga flasser av. Det hjelper ikke at lokalbefolkninga trøster seg med at det er så værhardt at malinga må spikres fast.

Vardø er et trist syn, men i sentrum lokker Nordea med penger: «Du har kanskje råd til mer enn du tror,» står det på reklameskiltet i vinduet. Det er knapt hele sannheten i en by der den reelle ledigheten er 25 prosent, kanskje mer. Noen heldige vardøværinger arbeider sammen med amerikanerne på Globus II-radaren. Men kuppelen kan jo ikke brødfø en hel by.

DAGEN FØR møtte vi redaktør Svein Hågensen i lokalavisa Østhavet. Annonsemarkedet hans har tørket helt inn. Men han er optimist likevel. Olje- og gass-feltene i Barentshavet ligger jo et sted der ute. En dag håper han å se lysene fra plattformene. Og kanskje han Røkke kan få til noe i byen? Men mange andre har mistet trua.

Resignasjonen ligger tjukt utenpå folk som har fått for mange slag i trynet. Jo mer de har skåret i fisken, jo flere hender som har bearbeidet den, jo mindre lønnsom har torsken blitt. Og nå har han selveste Røkke vært i byen og gjort det klart at fra nå av er det bare ferske varer som gjelder, rett fra havet og raskest mulig ut til middagsbordene.

Når sant skal sies, virket jo ikke Røkke særlig interessert i filetfabrikken på Svartnes. Erkjennelsen synker inn over folket i Vardø. Markedet for frossenfisk har falt sammen som et korthus. Storhetstida for Finnmarks fiskefabrikker, med hundrevis av ansatte, er over og kommer aldri tilbake. Det gjør nok heller ikke de statlige arbeidsplassene.

SÅ ER spørsmålet: Hvor mange er det liv laga for i Vardø? De var 4500 for 25 år siden, i dag er det 2300. Hvor mange er de om 10 år? 2000? 1500? Det finnes jo uansett ikke noen annen fornuftig levevei enn fiske. Fortsatt er det rundt 50 kystfiskebåter knyttet til Vardø og nabobygda Kiberg, men på kaia står trailerne klare når de returnerer fra fiskefeltene. Det blir ikke varige arbeidsplasser ut av det. Den utflyttede vardøværingens møte med hjembyen er derfor smertefullt. Hun forteller at hun bor i Drammen. Da hun vokste opp i Vardø, kunne hun gå tørrskodd over fiskebåtene i havna, det var liv og leven og butikker fra nord til sør i bygatene.

Nå forvitrer et viktig stykke norsk kystkultur raskt og ugjenkallelig. Hvem bryr seg? Blant andre mesterfotograf Morten Krogvold, heldigvis. Nå vil han ta bilder i Vardø. Det blir viktig dokumentasjon.