Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

I god tro

- Sektene voldtar oss mentalt, sier Pål Hilmar Sollie, som brøt ut etter en barndom i Jehovas vitner. Men i storsamfunnet kan utbryterbarna føle seg like isolerte.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

EN SOMMERDAG I 1987 står 20 år gamle Pål Hilmar Sollie utenfor menighetens lokaler. Inne blir kameraten avhørt av eldsterådet i Jehovas vitner. Begge er anklaget for røyking, som er strengt forbudt. Det er en som står Pål nær som har angitt dem.

Etter en stund kommer kameraten gråtende ut. Han forsøkte å nekte, men ble ikke trodd. «Du blir ikke alene,» sier Pål idet han går inn. Der venter tre godt voksne menn. Pål innrømmer røykingen. Og mer til: han snakker om festing. Og om sex.

Han har fått nok av systemet. Nå vil han ut.

- Du skjønner ut fra det du sier nå at du vil bli utstøtt? Spør eldsterådet. Pål nikker.

Etterpå ringer Pål foreldrene og forteller hva som har hendt. Han er lettet. Lykkelig. Foreldrene er knust. Sønnen eksisterer ikke lenger for menigheten.

To år seinere er Pål tilbake i menighetslokalene. Han veksler mellom tvil og tro. Ingen hilser. De ser tvers gjennom ham. Men i løpet av møtet blir Pål mer og mer sikker. Han skjønner at han har gjort det eneste rette.

Informasjonsansvarlig i Jehovas vitner, Tom Frisvold, bekrefter at medlemmene risikerer ekskludering om de bryter med viktige punkt i trosgrunnlaget.

- Bibelen sier at vi ikke skal ha den sosiale omgangen med vedkommende som man hadde før. Menigheten følger dette, men det er de åndelige båndene, ikke familiebåndene, som blir brutt.

- Er dette vanskelig?

- Prosessen i forkant av en eksklusjon er alltid preget av et ønske om å hjelpe vedkommende inn på rett kurs igjen. Når det ikke fører fram, synes vi det er trist og vanskelig. De som blir ekskludert, kan - dersom de selv ønsker det - få besøk av noen fra menigheten etterpå. Jeg tror ikke det er særlig vanlig at noen får psykiske problemer etter å ha brutt ut.

MANDAG AVHOLDES KONFERANSEN «I god tro». Det handler om barns oppvekst i isolerte trossamfunn. Redd Barna-prosjektet Go-On står bak arrangementet. Pilotprosjektet ble satt i gang av ungdommer som selv har brutt ut.

- De fleste som bryter ut av en sekt, får store psykiske problemer, sier Pål Hilmar Sollie.

- Barna læres opp til å tro at storsamfunnet er djevelen. Å bryte ut er som å komme til en ny klode. Go-On skal gjøre overgangen fra sektene lettere, sier advokat Turid Berger, leder for prosjektet.

- Når voksne bryter ut av religiøse trossamfunn, har de som regel andre nettverk og familie de kan vende tilbake til. Barna som har vokst opp i sekter, har ofte ingenting utenfor, sier barnevernspedagog Ellen Kartnes.

Berger og Kartnes har nesten 30 års erfaring fra barnevernet. Men de visste lite om barn i trossamfunn da de begynte med Go-On:

- Det er et ikke-tema. Lite forskning er gjort på feltet. Og hjelpeapparatet har ikke hatt noe tilbud til de unge som bryter ut, sier Berger.

PÅL DEBUTERTE PÅ TALERSTOLEN som sjuåring. Han deklamerte bibelvers. Han likte å ringe på hos folk, var flink til å gi bort Vakttårnet.

Han vokste opp uten jul og bursdag. Barneoppdragelsen var streng. Pål fikk smake bjørkeriset flere ganger.

Ungdommene ble oppfordret til å sladre på hverandre til menigheten. Det var vanskelig å stole på jevnaldrende. Men det som satte størst spor i ham, var dommedagsprofetiene.

- Jeg var redd for å dø hele tida. Alle som ikke tilhørte Jehovas vitner, eller som ikke var gode nok, skulle dø. Jeg var ikke snill nok til å få leve videre. Jeg var sikker på at jeg ikke ville bli eldre enn 10- 15 år.

Tanken på undergangen preget ham lenge etter at han ble utstøtt. - Jeg hadde ingen steder å gå. Lærere og hjelpeapparatet visste jo at jeg var i Jehovas vitner, men ingen gjorde noe. De burde ha snakket med meg, uten at de tråkket foreldrene mine på tærne. Sektene voldtar ungene psykisk.

- Barn er mer konkrete. De har ikke den samme distansen som voksne. Foreldrene ønsker å lære dem skillet mellom det gode og onde. Spørsmålet er hvor mye av det onde barna tåler. Foreldrene risikerer å skremme vettet av barna, sier professor i psykiatri, Nils Johan Lavik, som har skrevet boka «Frelst eller forført» om psykologisk påvirkning i nyreligiøse sekter. Han påpeker at oppvekst i et isolert trossamfunn også kan føre med seg mye godt, som varme, omsorg og struktur.

- Barna som frigjør seg, mister en tilhørighet og må skape seg en ny. Det er viktig at vi tror på historiene til dem som bryter ut.

- JEG STO PÅ BAR BAKKE da jeg ble utstøtt. Jeg møtte ingen forståelse fra samfunnet, og hadde ingen å støtte meg til. Det ble en ensom prosess, sier Pål.

Den første tida etter bodde han i hjembyen:

- Det er vanskelig når gamle venner ikke hilser på gata. De behandler deg som om du er spedalsk. Jeg fikk meg jobb i nærradio, og i begynnelsen gikk jeg fullstendig opp i jobben. For noen smeller det med én gang. Jeg møtte veggen fem- seks år etter at jeg brøt ut, mistet interessen for det aller meste, ble sittende og stirre i veggen. Jeg hadde det tøft.

Til slutt ble Pål forbannet.

- Depresjonen gikk over til å bli et sunt sinne - en rettferdig harme. Jeg har jobbet med angsten og med vrangforestillingene jeg har hatt med Gud. Jeg jobber fortsatt med å bearbeide det som har skjedd.

Det gikk ti år før Pål endelig fant roen. I dag er han 33 år, nygift og snart far. Og han har fått god kontakt med foreldrene igjen.

- Jeg føler nå at de aksepterer og godtar meg.

- Å VÆRE INNENFOR MENIGHETEN var som å leve i et romskip. Innesperret og isolert. Å bli utstøtt var som å bli sendt ut i verdensrommet, en altfor overveldende frihet, forteller «Ida» (28).

Hun forteller at foreldrene ble utstøtt fra Smiths venner, også kalt Den Kristelige Menighet, da hun var i slutten av tenåra.

- Det føltes som om de hatet oss inderlig. De ropte, skrek og forbannet oss fra talerstolen fordi vi var uenige med ledelsen. Vi ble utsatt for gruppepress og trusler. Da vi fortsatte å stille kritiske spørsmål, vendte alle oss ryggen. Det var et levende helvete.

Det hendte Ida kastet opp etter møtene, hadde mareritt om natta, etterfulgt av svette og skjelvinger.

Oppveksten i sekten påførte Ida mange vanskeligheter. Kvinnene har lange fletter og lange skjørt. Alle på skolen visste dermed hvem Ida var.

- Jeg så annerledes ut, var sjenert og snill. Det perfekte mobbeoffer. «Flettesekt», «jævla hore» ropte de andre ungene. De dro opp skjørtet mitt, jeg sto i bare underbuksa midt i skolegården... det var fryktelig.

At Ida ikke fikk gå på kino, se tv, danse eller lese blader, minsket ikke avstanden til de jevnaldrende.

- Alt utenfor Smiths venner var synd. Verden var svart, alle andre var egoistiske.

Da hun kom i tenåra, begynte hun å stille spørsmål. Tøyde grensene. Tok håret i hestehale, gikk med dongeriskjørt og dongerijakke.

- Jeg reagerte spesielt på kvinnesynet. På at brødrene skulle bestemme alt. Kvinnene skulle tie, være hjemme og føde flest mulig barn. Jeg gruet meg til jeg skulle gifte meg. Vi ble indoktrinert og mentalt voldtatt. Møter og bønn hele tida. Jeg ble rett og slett syk. Fikk tidlig stressreaksjoner, klarte aldri å slappe av.

ETTER UTSTØTELSEN VAR IDA FORVIRRET og redd. For også friheten var skremmende.

- Jeg visste ingenting om hvordan samfunnet utenfor fungerte. Ta dating, for eksempel, jeg kunne ingen av kodene. Andre jenter har flørtet og nærmet seg gutter siden de var små. For meg var hele prosessen uforståelig. Guttene jeg datet, lurte vel på hva som var galt med meg. Og dansing! Jeg følte meg stiv som en stokk til å begynne med.

Ida har måttet ta et skikkelig oppgjør med seg selv. Hun måtte begynne på nytt, revurdere alt, og finne seg selv, hvem hun egentlig var.

- Jeg var uselvstendig, forknytt og sjenert. I dag er jeg utadvendt og har selvtillit. Jeg har måttet jobbe vanvittig med meg selv, og jeg har lært meg kodene. Jeg føler meg fri... fri til å gå med akkurat de klærne jeg vil og til å høre på den musikken jeg vil. Jeg er så glad for de enkle tingene.

DEN KRISTELIGE MENIGHET, eller Smiths venner, hevder at menigheten ikke driver med utstøting.

- Dersom noen bryter med trosgrunnlaget, kan han eller hun ikke lenger være deltakende i menigheten. Men dette er ingen utstøtelse, de kan fortsatt få komme på møter. Vi har ungdommer som har valgt å trekke seg ut. Mange av dem har vi normal kontakt med. Ofte kommer de tilbake til vår sommerleir for å møte gamle kjente. Mange ganger tar de også med barna sine for å vise dem hvordan deres barndom var. De ser positivt på barndommen i menigheten, sier informasjonsansvarlig Svein Kronstad.

Når det gjelder barneoppdragelse, sier Kronstad at menigheten følger norsk lov som alle andre, og at de avstår fra å bruke vold.

- Kan klesdrakta være en belastning for de unge jentene?

- Det er alltid noen som er mer eller mindre utsatte for mobbing. Jeg har en stor familie selv, men våre barn har ikke merket noe av det.

- BARN HAR IKKE NOE FILTER. Barn er voldsomt lojale og har vanskelig for å tro at foreldrene og autoritetene tar feil. Hvis barna avfinner seg med systemet, kan nok tilværelsen oppleves som trygg og god. Det er når de kommer på kant med systemet at problemene melder seg. Man vokser opp med et falskt virkelighetsbilde. Når dette oppdages, raser verden sammen, sier lektor Arne Tord Sveinall ved Institutt for Sjelesorg, Modum Bad, som har skrevet boka «Troende til litt av hvert» om religiøs sekterisme.

I Norge er det nesten ikke gjort noe forskning på barn i isolerte trossamfunn. Sveinall er en av få fagfolk som tilbyr tidligere sektmedlemmer hjelp.

- Når de bryter ut, får de ofte en svart-hvitt-tankegang. Før var sekten hvit og omverdenen svart, etterpå blir det omvendt. For å få i gang en god prosess, må de først begynne å nyansere. Man må tillate seg å huske også de gode opplevelsene.

GO-ON MENER MANGE av de religiøse bevegelsene i Norge kommer på kant med barnekonvensjonen både når det gjelder fysiske og psykiske overgrep.

- Barn har rett til ytringsfrihet, til religionsfrihet, til tankefrihet. De har rett til skikkelig utdanning, og de har rett til helse. Vi mener at mange av barnas rettigheter krenkes av sektene. Gjennom dette arbeidet har vi hørt om avstraffelser som ikke likner noe av det vi har sett gjennom vårt arbeid i barnevernet. Fysiske og psykiske avstraffelser utøves systematisk. Det ser ut som om de er planmessige og veloverveide. Avstraffelsene kan være isolering fra andre, fra fellesskapet. Taleforbud over lang tid, forskjellige former for rising og ydmykelser foran hele fellesskapet.

En av ungdommene som tok kontakt med Go-On, fortalte at det tok ett år borte fra sekten før hun oppdaget at hun tenkte en helt selvstendig tanke.

Noen bryter ut fordi de ikke klarer mer. Andre utvises av disiplinære årsaker.

- Sektene har ofte et gammeldags barnesyn. Flere av ungdommene vi har møtt, er lært opp til at alt skal møtes med bibelsitater. De får ikke utvikle seg ut fra egne forutsetninger, sier Ellen Kartnes.

Hun er opptatt av at hjelpeapparatet bør bli bevisst på problemet.

- Det at sektene er så isolerte, gjør at hjelpeapparatet må følge ekstra med. Mange av sektbarna som bryter ut, går til grunne i storbyene med rusmisbruk og prostitusjon. De har ikke noe nettverk.

- JEG BRUKTE FLERE ÅR på å få orden på livet. Å bryte ut var vondt og kaotisk, forteller Andrew (25), en av ungdommene som tok initiativet til Go-On. Det er åtte år siden han brøt ut.

Han vokste opp i The Family, tidligere kjent under navnet Children of God. Den verdensomspennende bevegelsen ble stiftet i sekstiåra av David «Moses» Berg og rekrutterte medlemmer i stor stil fra hippiebevegelsen.

Andrew er nest eldst i en søskenflokk på sju. Foreldrene ble skilt da han var liten. Andrew flyttet fra land til land gjennom barndommen, og bodde dels med sin amerikanske far i Danmark, dels med sin norske mor i Norge.

En dag fortalte faren at Andrew og eldstebroren skulle få bli med til India.

- Jeg syntes det var veldig spennende. Vi sang og spilte på gata for å få råd til billettene. De eldre damene ga mye penger.

I India bodde familien i sektens bokollektiver. Guttene fikk hjemmeundervisning.

Da Andrew var 11 år, ble han og broren plukket ut til å delta på «Teen Training Camp» på Filippinene. Faren flyttet tilbake til Danmark med sin nye kone.

- Å bli sendt dit var en ære. Vi skulle trenes opp til å overleve når jorda går under. «The endtime teens» kalte de oss.

Hver dag måtte ungdommene avgi såkalt Open Heart Report, hvor de skulle fortelle sine innerste tanker. Seinere lærte Andrew seg å lyve. Alternativet var å bli hjernevasket.

- Gjorde vi noe galt, ble vi straffet, gjerne offentlig. Fysisk, eller psykisk ved at vi fikk taleforbud. En kamerat av meg ble anklaget for å ha stjålet ørepropper. Han fikk 40 slag, med en slags planke med hull i. Etterpå fikk han ikke snakke på en måned.

For mindre rampestreker fikk de anmerkninger. Etter tre anmerkninger måtte de løpe rundt leiren og ta sit-ups og armhevinger.

Andrew hadde fått malaria. Han savnet moren og søsknene. - Jeg tror ikke foreldrene mine var klar over hvor ille det var der. Jeg tror ikke alle de andre i The Family visste alt heller.

Andrew bodde på Filippinene i åtte- ti måneder. Deretter flyttet han tilbake til Europa, hvor han bodde på internatskoler.

UNGARN 1. APRIL 1993: Det er grytidlig. Fire unge gutter lister seg stille ut av bevegelsens bofellesskap. Alle i alderen 14 til 18 år. De kommer seg ned til byen og ringer besteforeldrene for å få hjelp. Fem timer seinere får rømlingene overført penger.

Tre gutter til venter i bofellesskapet. Nå har de nok til at alle sju kan kjøpe seg hver sin billett - ut i verden. 16 år gamle Andrew og en kamerat bestemmer seg for å dra til USA. Et par dager seinere setter de seg på flyet til Michigan. I to år har han sett fram til denne dagen.

- Det var utrolig sterkt. Plutselig var jeg fri.

Andrew drømte om å få ta utdanning, om å få høre på den musikken og lese de bøkene han ville. Han drømte om et vanlig tenåringsliv. Andrew flyttet inn hos kameratens besteforeldre.

Fem dager etter at han forlot sekten, begynte han på high school. Det var så vidt han fikk lov, han hadde ingen papirer på tidligere skolegang.

SOM 17-ÅRING KOM ANDREW TIL NORGE. Her fantes det ikke noe støtteapparat. Han måtte ta opp studielån for å få fullført videregående. Både mor og far bodde på dette tidspunktet i utlandet.

Lillebroren på 15 kom flyttende etter, også han brøt med sekten. Ansvaret for broren, problemene med fortida og ensomheten gjorde at Andrew ble syk. Han klarte verken å spise eller drikke. Til slutt ble han lagt inn på sykehus for å få næring intravenøst. Her fikk han for første gang snakke med en psykolog.

Psykologhjelp fikk han også mens han var i Forsvaret. Under disse samtalene dukket ideen om å starte et hjelpetilbud for sektbarn opp.

Andrew kom seinere i kontakt med andre utbrytere fra The Family. Sammen gikk de til frilansidealist Dag Hareide. Daværende kirke-, utdannings- og forskningsminister Jon Lilletun og Redd Barna ble kontaktet, prosjektet fikk midler fra departementet, og Go-On ble stablet på beina.

KONTAKTPERSONEN FOR THE FAMILY i Norge, David Lykins, forteller at foreldrene har hovedansvaret for barnas velferd:

- Noen foreldre er liberale, andre er strenge. Dette varierer også ut ifra hvilket samfunn og hvor i verden foreldrene lever. Barns rettigheter og foreldrenes ansvar står beskrevet i vårt reglement. Her fastslås det blant annet at barna skal elskes, de skal gis følelsesmessig støtte, og de skal beskyttes mot enhver skade.

- Tillater The Family fysisk avstraffelse av barn?

- Det forventes at foreldrene gir barna en slik oppdragelse at avstraffelser blir unødvendige. Barn bør respekteres og gis rom til å ta de riktige avgjørelsene. Når forbedring er nødvendig, kan man enten uttrykke skuffelse, eller midlertidig frata barna privilegier som videotitting - dette avhenger av barnets alder. The Familys reglement tillater også foreldrene å slå, under streng veiledning, og bare som en siste utvei. Men dette skal ikke gjøres i sinne eller på en slik måte at det kan forårsake fysisk skade, sier Lykins.

The Family har vært under etterforskning internasjonalt for seksuelle overgrep mot barn, men ble frikjent.

I DAG ER ANDREW STUDENT ved Universitetet i Oslo. For tida studerer han filosofi grunnfag.

- Medlemmene i The Family er bare mennesker. De handlet i god tro. Dessuten har bevegelsen forandret seg mye siden jeg var der.

- Hva synes du var mest problematisk?

- At jeg ikke fikk noen objektiv utdannelse. At jeg bare ble lært opp til å misjonere.

Andrew pleier ikke å snakke om fortida. Men han er svært ressurssterk - han har klart det. - Overgangsfasen fra sekt til resten av verden er tung. Jeg ante ikke hva som ventet meg da jeg gikk ut. Sektbarn som bryter ut, er sterke, men også veldig sårbare. Mange ender på gata, som prostituerte og narkomane. Noen tar livet sitt.

- Ditt forhold til religion i dag?

- Jeg har ikke noe forhold til noen religion. Jeg er ikke religiøs.

SYLVIA (20) FORLOT OGSÅ THE FAMILY i tenåra. Hun flyttet inn hos onkel og tante, Ellinor og Dag Hareide, i Norge. Moren er norsk, faren dansk. Familien hennes reiste rundt i Asia med bevegelsen.

- Jeg vil si vi fikk en nokså normal oppdragelse. Foreldrene mine var mot fysisk straff. Verre var det når vi bodde i store kollektiv, det var så mange voksne å forholde seg til. Det føltes utrygt, sier Sylvia.

Da hun var 15 ville hun ha pause.

- Mamma begynte å gråte. «Du aner ikke hva du begir deg ut på,» sa pappa. Men to måneder etter fikk jeg flytte til onkel og tante. Jeg skulle begynne på skole, jeg måtte lære meg et nytt språk og jeg måtte utvikle en ny sosial intelligens.

Sylvia fant fort ut at hun ikke ville tilbake. I dag er hun gift, og studerer kinesisk på Universitetet i Oslo.

Foreldrene bor fortsatt i Asia.

- Det tok lang tid å bearbeide forholdet til foreldrene mine. Jeg elsker dem, men synes det er vanskelig å respektere valgene deres. Er du uten barn, kan du leve som du vil. Man har du barn, må du ta hensyn.

- Mye av forskningen på feltet baserer seg på avhoppernes vonde opplevelser. Bildet må derfor nyanseres, sier professor i religionsvitenskap og kulturpsykologi, Nora Ahlberg, som for tida er leder av Psykososialt senter for flyktninger ved Universitetet i Oslo.

- Skal miljøene overleve, må de sikre tradisjonsformidlingen gjennom visse restriksjoner og leveregler. Skal vi forstå barns situasjon, må vi også se de religiøse miljøene i forhold til omgivelsene. Sosial kontroll er nødvendig for å overleve som minoritetssamfunn.

HVA KAN GJØRES når foreldrenes religionsfrihet kolliderer med barnas rettigheter?

- Det må være tillatt å stille spørsmål. Vi må gå gjennom de voksne, ikke barna. Dette vil bare gjøre det enda vanskeligere for dem, sier instituttlektor Arne Tord Sveinall.

Professor Nora Ahlberg mener at man skal tenke seg godt om før man ensidig råder unge til å bryte ut.

- Det er en ganske tung bør vi da legger på barn og unges skuldrer. Her som ellers må man framfor alt unngå at barn blir gjort til kasteballer på de voksnes ideologiske slagmarker.

Andrew råder sektbarna til å tenke selv:

- Vi må ikke oppmuntre eller presse sektbarn ut. De må komme fram til dette selv.

«En kamerat av meg ble anklaget for å ha stjålet ørepropper. Han fikk 40 slag, med en slags planke med hull i.»<P> Andrew (25)
«Jeg hadde ingen steder å gå. Sektene voldtar ungene psykisk.»<P>Pål Hilmar (33)

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!