I hemmelig tjeneste

Når er en journalist bare en journalist, og ikke, for eksempel, en hemmelig agent? Svaret viser seg å være mindre enkelt enn journalister og redaktører ofte har gitt inntrykk av. Påstander om at reportere har hatt andre oppdragsgivere enn sine mediebedrifter, er blitt fnysende avvist. Seinere har det piplet fram at ytringsfrihetens hvite riddere noen ganger faktisk drev med andre ting på si.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Ingen trodde at Pravdas korrespondenter bare skrev i avisa, men også CIA måtte etter hvert innrømme at de benyttet seg av reportere som var villige til å gjøre sitt for land og folk i krig og krise. Innrømmelsen førte til krav i USA om at de hemmelige tjenester skal avholde seg fra å verve mediefolk fordi uklarhet om journalisters oppdragsgivere bidrar til å gjøre arbeidet som reporter farligere enn nødvendig. Det svekker også både kilders og publikums tillit til formidlerne. For makthavere under gransking gir det påskudd til å slå igjen dører og nekte innsyn.

  • Men selv om det er lett å enes om prinsipper, er det ikke alltid like enkelt å leve etter dem når valget står mellom å gjøre noe som virker godt og viktig, eller la være. Er det for eksempel å blande roller når Aftenpostens Moskva-korrespondent Per Egil Hegge opptrer som kurer for regimekritiker Solsjenitsyn? Hegge jobbet ikke for noen tjeneste, og ble ærefullt utvist fra Sovjetunionen for sin innsats. Men handlingen åpner for spørsmål om det påvirket hans rapportering at han gikk fra observatør til aktør. Burde hans journalistikk leses og oppfattes under en annen synsvinkel etter overgangen?
  • Eksemplet er valgt fordi det illustrerer problemene som oppstår når formidleren aktivt velger side. Det er ikke vanskelig å sympatisere med Hegges handlinger. Det er også hold i argumenter om at de var grunnleggende forskjellig fra å gå i tjeneste for sitt eget lands hemmelige tjeneste, slik Dagsrevyens Lars-Jacob Krogh gjorde. Manuskriptet Hegge smuglet ut var en undertrykt ytring som skulle offentliggjøres og handlingen var altså beslektet med formidlerrollen.
  • Men problemet ligger ikke der. Problemet er at det blir lettere for dem som vil reise tvil om Hegge, Krogh og alle de andre er pålitelige rapportører etter at de har engasjert seg aktivt mot eller for dem de også skal rapportere om. Kan lesere og seere stole på Lars-Jacob Krogh når han rapporterer om dem han aktivt har bekjempet i første linje så å si, eller når han rapporterer om dem han tar frilansoppdrag for? Er hans hovedarbeidsgiver Dagsrevyen alltid til å stole på? Er Aftenposten? Antakelig er svaret ja, men dobbeltroller gjør det vanskeligere å forsvare.
  • Det kan også reises spørsmål om de to tidligere marxist-leninistene Finn Sjue og Bjørn Nilsen, som nå skriver om forbindelser mellom medier og de hemmelige tjenester, selv har en helt «hvit» fortid som rapportører og journalister. Som redaktør av Klassekampen var Sjue propagandist og partijournalist. Hans journalistikk var en del av den revolusjonære kampen, og viktigst i denne forbindelsen, underordnet denne. I denne rollen var selvsagt hans engasjement åpent og ikke skjult, men han burde likevel ha et godt grunnlag for å forstå Krogh og de andre som engasjerte seg aktivt i den kalde krigen slik forrige generasjon formidlere gjorde under den andre verdenskrigen.
  • Eks-kringkastingssjef Bjartmar Gjerde framsto som den pragmatiske politikeren han alltid har vært da han tirsdag kveld bekreftet at han ga Lars-Jacob Krogh blankofullmakt til å bli hemmelig agent. Hadde Gjerde først og fremst vært redaktør, ville han nok ha avslått, slik Dagsrevy-redaktør Eyvind Otto Hjelle allerede hadde gjort. Den gamle NRK-sjefen tilhørte jo i sin tid det politiske system som Lund-kommisjonen felte en hard dom over. Og i Krogh-saken demonstrerte han en fleksibel politikerholdning til de prinsippene som også han innrømmet blir brutt når journalisten tar på seg oppdrag i strid med den uavhengighet rapportører bruker til å kreve fri og vernet adgang til orkesterplass i historiens teater.
  • Uavhengighet er pressefolks usikre vern mot forfølgelse og undertrykkelse. Hemmelig frilansing for makthavere og deres institusjoner svekker dette vernet, og gjør det lettere for dem som har noe å skjule å nekte alle journalister innsyn og adgang.