I historiens skygge

Syria er strategisk plassert mellom øst og vest, og landets skjebne har alltid vært påvirket av stormaktenes interesser, skriver Gudleiv Forr.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Damaskus (Dagbladet): Du skal ikke ha tilbrakt mange minuttene i basarene i Damaskus eller Aleppo for å se at syrerne er et handelsfolk. Med suveren teknikk telles de store bunkene med lira-sedler før de forsvinner i dype lommer. De færreste av dem har noensinne vært innom et kassaapparat og kvitteringer en sjeldenhet. Tilgodelapper er et spørsmål om tillit, men sikker på at du ikke blir lurt, kan du aldri være.

Slik har dette landet gjennom årtusener vært et marked, i sin tid «the chamber of commerce of the world», sier min kjentmann Nasser idet han fører oss gjennom labyrinten av varer, butikker og handelsmenn. Tepper, krydder, frukt, smykker, stoffer, duker og kunstgjenstander – fra hele Afrika, det sentrale Asia og fra Kina langs de gamle silkeveiene har varene strømmet gjennom dette landet som har ligget så strategisk til siden lenge før Aleksander den store erobret Midtøsten, Mesopotamia helt til Persia vel 330 år før Kristi fødsel.

Men Syria har ikke bare vært et knutepunkt for varer. Her har et mangfold av folkeslag møttes og blandet seg i en fargerik mosaikk av europeisk, asiatisk, afrikansk og arabisk. Syria var en «melting pot» tusenvis av år før Amerika, og syrerne er minst like gjestfrie som amerikanerne. Her møttes også ideer, språk og religioner, og har gjort Syria til et lappeteppe av ulike tankesett om livet og det hinsidige. Dagens Syria har rett nok 75 prosent muslimer, i hovedsak sunnier – men som vår venn Nasser sier: «Vi har flere moskeer enn troende», og landet er sekulært, og trosfriheten er reell så lenge ikke religionen blandes med politikk.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Som en følge av den geografiske plassering, har Syria til alle tider blitt presset fra øst og vest. Ei tid var dette det sentrale området i det mektige Romerriket, noe som i dag illustreres over hele landet av utallige rader av slanke korintiske søyler, inspirert fra det gamle Hellas, templer, bygninger for de politiske institusjonene, biblioteker, akademier, amfiteatre. Til andre tider etterlot persere, mongoler og arabere seg sine stempler på sivilisasjonen. I dag er kanskje 20 prosent av de historiske minnene gravd fram. Her er arbeid for arkeologer for mange hundre år framover.

I dag er Europa kommet nærmere enn det har vært siden første verdenskrig da stormaktene beseglet landets skjebne og delte det opp i mindre biter i strid med sine løfter. Gjennom de militære engasjementene i Afghanistan og Irak, og i kampen for å sikre sin del av de enorme mengdene av olje i området som fortsatt er så vital for vestens levestandard, er Syria blitt en del av både den USA-ledete globaliserte økonomi og de geopolitiske overveielser i de vestlige landenes regjeringskontorer.

Denne situasjonen påvirker i sterk grad syrernes hverdag. Husprisene er under press, både av 2,5 millioner palestinske flyktninger og mellom 1,5 og 3 millioner irakiske, og av rike saudier som strømmer til Syria for å søke kjøligere værforhold. Samtidig vokser befolkningen med enorm fart, og mer enn halvparten er under 20 år. Nær {+1}/{-3} av de 20 millionene syrere er under utdanning. «Det er plass til flere – i romertida var vi 60 millioner», sier vår venn Nasser. Men økte priser, forsiktig markedsliberalisering under den unge president Bashir Assad og økende tørke, har svekket syrernes kjøpekraft, og tvinger dem til å ta minst to jobber. Det er ikke uvanlig å treffe på universitetsprofessorer som drosjesjåfører. Men mest av alt tynger et forsvarsbudsjett som tar 60 prosent av nasjonalinntekten, der 25–30 prosent kommer fra olje og gass. Som et mildt diktatur under det sosialistisk inspirerte Baath-partiet går også mye til de 13 ulike og mer eller mindre hemmelige sikkerhetsapparatene. Ifølge Financial Times er det 3000 politiske fanger i landet.

Syrias framtid er en del av hele Midtøstens framtid. Forhandlingene om en fredsavtale med Israel og tilbakeføring av Golan-høydene går tregt. Men kanskje viktigere enn noe annet er en løsning på vannproblemene. Også på dette området overgår historien dagens situasjon: Både hellenere, romere og arabere bygde infrastruktur for vann og samferdsel som overgår dagens. Det er fristende å omskrive oppdageren Alexander von Humboldts hjertesukk da han ved begynnelsen av 1800-tallet sto overfor restene etter aztekernes sammenbrudd i Sør-Amerika: «Så mye sivilisasjon, og så langt igjen til målet».