Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

I Jaglands hender

Arbeiderpartiets toppledelse har store problemer med å få sentralstyret med seg på at staten skal overta sykehusene. Fotarbeidet har ikke vært godt nok, og i partiet spiller fylkespolitikerne på lag med dem som ikke liker at Jens Stoltenberg har gitt næringslivsmannen Tore Tønne så stor makt. Det kan se mørkt ut for helsereformen der Stoltenberg-regjeringen skal sette spor etter seg.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det smakte av fugl da Jens Stoltenberg presenterte sine mål for helsevesenet i Bergen i juni. Det skal ryddes i sykehusenes økonomi. De skal bli selvstendige og ansvarlige enheter. I løpet av to år skal det være etablert en mer robust og effektiv modell for sykehusdrift, lovet den nye statsministeren. Det var dristig å gi seg selv bare to år, tenkte jeg den gang. Nå kan det vise seg at Stoltenberg ikke engang får lov av partiet å gjøre det grepet han selv og hans helseminister mener er nøkkelen for å kunne ordne opp i sykehusvesenet.

  • Fylkeskommunene har hatt sin sjanse som sykehuseier, og det har gått dårlig. Pasientkøene er lange, økonomien dårlig, virksomheten tungvint organisert og nabosykehus dårlige til å samarbeide. Situasjonen skyldes ikke udugelige fylkespolitikere. Men når det ikke er samsvar mellom hvem som har ansvaret, hvem som har makta og hvem som styrer pengestrømmen, må det nesten gå galt med så kompliserte virksomheter.
  • Fylkeskommunen har ansvaret, men bare ansvaret for egne sykehus, ikke for det som ligger like over fylkesgrensen. Derfor planlegger Akershus og Østfold hvert sitt nye sykehus med få mils mellomrom. Pengene kommer fra staten, men gjennom mange kanaler og ordninger. Noe kommer som produksjonstilskudd og fører til underskudd når mange pasienter blir behandlet, noe kommer som øremerket grunnbevilgning og noe fra fylkenes rammebudsjett. Makta over behandlingstilbud og prioriteringer skulle Stortinget hatt, for å sikre at de helsepolitiske målene følges. Men Stortinget bruker knapt sin makt. Sykehusenes tilbud bestemmes av fylkenes økonomi og av styrken og dyktigheten til de ulike fagmiljøene.
  • Når sentralstyremedlem i Ap og medlem av Stortingets sosialkomité, Britt Hildeng, i Aftenposten i går hevder at statlig overtaking innebærer en pulverisering av det politiske ansvaret, er det vanskelig å forstå hvordan hun tenker. Ansvaret for sykehusene er i dag pulverisert. Derfor er det så lett å drive økonomisk svarteperspill og så vanskelig å styre og prioritere. Stortinget kan sørge for den politiske styringen av et eller flere statlige sykehusselskap gjennom sine føringer, ved å forbeholde seg retten til selv å ta viktige avgjørelser og gjennom politisk oppnevnte styrer.
  • To forhold spøker i bakgrunnen når deler av Arbeiderpartiets ledelse stritter imot å overføre sykehusene til staten. Uten sykehusene har fylkeskommunen liten eksistensberettigelse. Og forsvinner fylkeskommunen, forsvinner maktbasen til store deler av Ap's tillitsmannsapparat, og levebrødet til noen. De ansattes innflytelse vil bli mindre om sykehusene blir egne selskaper. Nettopp der er noe av vitsen ved en slik reform. Sykehusenes ledere skal stå friere i organisasjonsspørsmål, lønnspolitikk og ansettelser. Dette skjønner Britt Hildeng og Jan Davidsen, og de liker det nok ikke.
  • Det er selvforskyldt at Arbeiderpartiets toppledelse har problemer med å få avfyrt startskuddet for en slik radikal omlegging av sykehusvesenet. Arbeiderpartiets helseministrer har inntil nå argumentert mot at staten skal drive sykehusene. Det vil ikke løse noen problemer, men bare skape større avstand mellom pasientene og de som har ansvaret for helsetilbudet, har vært gjennomgangstonen. Inntil i vår.
  • En snuoperasjon for Arbeiderpartiet i et så stort og viktig spørsmål har små sjanser til å lykkes i løpet av noen sommeruker, mens stortingsgruppa er spredd for alle vinder, nøkkelpersoner i partiorganisasjonen er på ferie og den nye helseministeren ennå ikke har blitt kjent med nettverkene eller lært seg stammespråket. Bare Thorbjørn Jagland kan hjelpe Tore Tønne. Vil Jagland legge bredskuldra til?