I klovsykens tid

Norge kan fortsatt stenge grensene mot EU. Det bør velgerne takke Sp for, vil Sp mene. Men vil folket gjøre det?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

MUNN- OG KLOVSYKEN kom nesten som bestilt for Senterpartiet som i dag åpner sitt landsmøte på Gardermoen. Ikke slik at partiet jubler over dyrepesten som nå herjer i Europa. Men når galt skal være, anskueliggjør den noen av partiets synspunkter og fanesaker. Latteren som fulgte advarslene fra EU-striden er stilnet. Matvaresikkerhet, småskalalandbruk, økologisk produksjon og nasjonal handlefrihet låter ikke bare som programerklæringer fra et nasjonalromantisk parti. Vi finner igjen ordene på Kontinentet, i liberale, framskrittsvennlige avisers lederartikler. Folk ler ikke av Sp-leder Odd Roger Enoksen, men de vil nødig gi ham særlig politisk kreditt. De stoler helst på landbruksministeren. Det er nå engang Bjarne Håkon Hanssen som har stengt grensene. Og det var han som samtidig kunne fortelle et tallrikt pressekorps at det overbærende smilet hans ministerkolleger i EU tidligere har møtt ham med, nå har stivnet.

MEN FØLELSEN av å ha hatt rett, vil gi landsmøtet et ekstra løft. Et sårt trengt løft, for partiet har de siste åra ligget i stabilt sideleie på meningsmålingene. Femtallet har vært like typisk for oppslutningen som sjutallet. For å komme opp i 7,1 prosent på MMIs marsmåling for Dagbladet, trengte Sp en framgang på 1,7 prosentpoeng. Og framgangen kan like gjerne skyldes bråket i Frp som at den vestlige, industrialiserte og globaliserte verden opplever noen rystelser for tida. For motstanden mot fri flyt har flere talerør enn Sp. Den internasjonale protestbevegelsen Attac samler motkulturen nokså bredt, og har ingen brodd mot EU. SV står for mye av det samme som Senterpartiet, men har et annet velgergrunnlag. Sp er den voksne distriktsbefolkningens parti. SV er de unge, urbane kvinners. Potensialet for nye velgere som følge av nye strømninger, vil være større i byene enn på landsbygda. Med mindre Senterpartiet virkelig lykkes med sitt prosjekt: Å snu flyttestrømmen fra bysentrene til landsbygda.

TIDSÅNDEN ER IKKE på Senterpartiets side. Partiet har få tilhengere i samfunnets establishment. Per Olaf Lundteigen ble for en kort periode en fargeklatt, da han herjet med takseringssystemet for bolig, urinerte i det fri og kalte sine motstandere for blåruss. Anne Enger Lahnstein kjempet seg til en helt særegen status da hun holdt roret under Bondeviks sykdom og seinere, som dobbeltminister, sparket Statoil-styret. Men partiet og tankegodset har vært uglesett i vide kretser. Kanskje er det ikke så rart. Sp har lagt seg ut med to tunge fløyer i norsk politikk. Det har utfordret blokkene og stukket kjepper i hjulene for dem. Slikt skjer ikke ustraffet. Det framkaller bondeforakt og historier om partiets brune fortid. De færreste husker at det var Borten som fikk på plass offentlighetsloven som har gitt oss innsyn i maktas korridorer den siste generasjonen og at det var visepresident Edvard Grimstad som ledet utvalget som satte ned Lund-kommisjonen som viste oss råttenskapen i flere generasjoner. Men det er snø som falt i fjor med tanke på den tilstundende valgkamp.

SENTERPARTIETS SKJEBNE som betydningsfullt parti vil avgjøres ved valget. Partiet har helt siden 1989 vært på vippen mellom tunge konstellasjoner. Sp var nødvendig for å danne Syse-regjeringen. Det torpederte den samme da EØS-spørsmålet gjorde samarbeidet umulig. Det var stort nok etter valget i 1993 til alene å holde Ap ved makta, og til å snekre sentrumskoalisjon mot slutten av perioden. Og til tross for et katastrofalt valg i 1997 beholdt Sp betydelig makt i sentrum, fordi det også hele denne perioden har kunnet danne flertall med Ap og SV.

DET ER FLERE MULIGHETER for at Sp kan bli regjeringsparti etter valget. Et brakvalg for sentrum og katastrofevalg for Ap kan gi ny sentrumsregjering. Mer sannsynlig er en sentrum- venstre-regjering med Ap, KrF og Sp. En tredje mulighet er SVs drømmelag: Ap, Sp og SV. Hvis kugalskapen virkelig setter seg i norsk politikk, kan alle alternativene bli virkelighet.