I kø til fortiden

Da dronningmoren døde, visste alle hva de skulle gjøre. De hadde hatt god tid på å forberede bortgangen. Et trykk på knappen - og sorgen var igang.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DEN VAR PENT rammet inn og låst fast i porten til Buckingham Palace. Men innholdet i den korte meddelelsen var likelydende det som hadde stått på trykk i alle landets aviser: «Dronning Elizabeth, dronningmoren, er død, 101 år gammel. Den kongelige familien er underrettet.»

Det hadde dannet seg en kø på 20- 30 besøkende foran plakaten. Køen var inngjerdet av elegante, tykke, røde snorer og ble administrert av tre uniformerte bobbyer. Alle ble gitt anledning til en kort, privat sørgestund foran A5-budskapet. Etter å ha stått der i fem minutter, spør en amerikaner: «Unnskyld at jeg er litt dum, men hva leder denne køen til?» Spørsmålet var ikke ironisk ment, heller et utslag av turistisk been there, done that-mentalitet. I lyden av kameraer og fremmede språk var det ingen i tvil om at utlendinger var i stort flertall foran slottet.

NÅR EN TIDLIGERE dronning blir 101 år gammel, har man god tid til å forberede bortgangen. Redaksjonene, slottet, politikerne og trafikkpolitiet visste alle hva de skulle gjøre: et trykk på knappen - og sorgen var igang. Nasjonalsangen avspilles, TV-programmer avbrytes, gater avsperres og kongefamilien samler seg på Windsor.

Men planene var 10- 20 år gamle og folket var ikke det samme som før. Køen foran kondolanseprotokollene i St. James's Palace var der, men det var ingen ventetid. Mengden av blomsterbuketter var langt mindre enn den vi husker fra Oslo en januardag i 1991. Og da BBC forsto at den folkelige resonansen manglet, gikk «Herbie gir seg aldri» og «Østkantfolk» på lufta omtrent som planlagt. Søndagens store medietema i Storbritannia var ankermann Peter Sissons bruk av rødt slips, og ikke sort, da han presenterte nyhetene påskeaften. Han fikk full støtte av ledelsen i kringkastingsselskapet.

OPERASJON TAY BRIDGE var kodeordet for planene ved dronningmorens bortgang, og lederne kan ha forstått at noe var på gang: For kort tid siden ble landesorgen redusert fra tretten til ni dager.

Slik ble dronningmoren i sin død et offer for det samfunnet hun mislikte, men som hun likevel uvilkårlig måtte bli en del av. Et samfunn der medieskapt fetisjdyrking er hovedbestanddelen i den statsformen som hun trofast hadde tjent fra bryllupet til hertugen av York i 1923 til sin siste opptreden i sin datters begravelse i februar. Et samfunn som hadde opplevd Dianas bortgang og innså at det aldri kunne bli snakk om annet enn en sekunda reprise.

Elizabeth Bowes-Lyon ble født 4. august 1900, og hun kom til å oppleve seks britiske monarker og 27 statsministrer. Hun var datter av jarlen av Strathmore, og hennes skotske bakgrunn skulle komme til å bety mer for henne enn hun ante da hun kom til verden. I 1917, da første verdenskrig gikk mot slutten, bestemte hennes kommende svigerfar, kong George V, at kongsslekten skulle skifte navn fra Saxe-Gotha-Coburg til Windsor for å skjule sine tyske aner. Samtidig ga han sin tillatelse til at kongefamiliens medlemmer kunne gifte seg innenlandsk i stedet for å velge ektefelle i Tyskland, slik det hadde vært vanlig å gjøre. Slik ble det ingen diskusjon da prins Albert fridde til Elizabeth (for annen gang) og fikk ja til et borgerlig ekteskap i 1923. Merkelig nok var det få som hadde merket seg dette under diskusjonen om kronprins Haralds bryllupsplaner i 1968.

EN GANG GA hun et intervju. Det skjedde under forlovelsestiden, og da George V oppdaget at hun offentlig hadde kalt sin kommende mann Bertie, ga han henne en skrape av slike dimensjoner at hun aldri mer uttalte seg til pressen.

Verken den livlige skotske jenta eller hennes ektemann hadde belaget seg på et liv i sentrum for verdensbegivenhetene. Albert var nummer to i arverekken og på alle måter en mann for et liv i tilbaketrukkenhet. Han stammet og led av nervøse ansiktsrykninger. Det var etter at Edward VIII abdiserte i 1936 at livet for den lille kjernefamilien York ble snudd på hodet. Elizabeth skal aldri ha tilgitt Wallis Simpson og var etter sigende hovedarkitekten bak å nekte Wallis tittelen kongelig høyhet, som førte til at Edward, seinere hertugen av Windsor, aldri ble forsonet med sin familie.

DET BRITISKE KONGEHUSET har sjelden vært så upopulært som like etter abdikasjonskrisen. Nedgangstidene falt sammen med skotsk separatisme og keiserriket var under full oppløsning. Mange tviler på at huset Windsor ville ha overlevd på tronen dersom ikke krigen hadde kommet det til unnsetning. For det var under blitzen at George VI og Elizabeth hadde sin storhetstid. Glemt var det politiske overgrepet å omfavne Neville Chamberlain på Buckingham Palace i 1939 før statsministeren møtte parlamentet og ble tvunget til å gå av. Glemt var kongehusets kampanje, med Elizabeth som aktiv pådriver, for å holde Churchill ute av 10 Downing Street. Winston hadde gitt sin støtte til Edward VIII.

KONGEN OG DRONNINGEN nektet å forlate Buckingham Palace under krigen, og etter at slottet ble truffet av tyske bombefly, ble Elizabeth kjent for ordene: «Jeg er glad vi ble bombet, nå kan jeg se østkanten i øynene.» Etter det slapp hun å bli minnet på at hun noen uker før hadde blitt latterliggjort da hun stavret rundt blant ruinene i Øst-London på høye hæler.

Det kongelige husholdet ble et mønstersymbol for rasjonering, samhold og patriotisme. Fotografiet av kongen og dronningen med Churchill mellom seg fra balkongen på Buckingham Palace 8. mai 1945 gikk verden rundt og manifesterte bildet av en uforanderlig og fremfor alt god verden, både for monarkiet og keiserriket. Keiser- og keiserinnetittelen måtte de kongelige gi fra seg i 1947, da India ble selvstendig, men kongefamilien forble denne tiden en lykkelig kjernefamilie og det var langt viktigere.

Den var fri for utroskap, gudfryktig og med en moralsk standard som populariteten krevde av den. 1900-tallet var første århundret i monarkiets historie da det var et poeng for kongehuset å bli fremstilt som populært, og keiserparet og deres to døtre gjorde det som ble krevd av dem. Helt til George VI døde i 1952 og den første skandalen i kongehuset var under oppseiling.

DA PRINSESSE MARGARET forelsket seg i kaptein Peter Townsend, skal dronningmoren ha vært blant de mest aktive spillerne i kulissene for å få forholdet avbrutt. Like aktiv skal hun ha vært for å få Charles koplet med Diana inntil hun slo hånda av henne da Diana nektet å spille etter det kongelige partituret som var blitt tildelt henne.

Fordi hun var gammel og uten formell beslutningskraft, gikk hun skadesløs gjennom Diana-krisen i 1997, men ingen har vært i tvil om hennes familierolle. Hun var den strenge vokter av dydighet, kongelig protokoll, verdighet og britisk stolthet i en tid da hennes nærmeste familie etter hvert utviklet seg til det fremste symbolet på det motsatte.

Fra fredag ligger dronningmoren på lit de parade i Westminster Hall. Og køen frem til båren, fylt av turister og sørgende briter, vil fremkalle bildet av veien inn i monarkiets historiske bakvendtland - en verden som aldri mer kommer tilbake.

Artikkelforfatteren er journalist og statsviter.