I krig for fred

DOKUMENTAREN: Et mislykket forsøk på å få en nyresjuk geriljaleder ut av Sri Lanka. En norsk utenriksminister som ikke ville snakke med sin fredsutsending. Norges bidrag til å velte en regjering. Det er deler av historien om Norges fredsinnsats på Sri Lanka.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Norges mekling i borgerkrigen i Sri Lanka har brakt freden nærmere:

- Det ser mer positivt ut enn noen gang siden borgerkrigen begynte i 1983. Men når det går bra, kan vi lett bli for optimistiske. Vi må ikke overdrive Norges rolle og optimismen, sier statssekretær i Utenriksdepartementet Vidar Helgesen.

Nå forbereder han og fredsutsendingen Erik Solheim neste forhandlingsrunde mellom Tamiltigrene og Sri Lankas regjering, men et større brudd på våpenhvilen onsdag har skapt nye vansker.

Paradokser: Den blodige borgerkrigen krever sine ofre, flere enn 60 000 menneskeliv på knapt 20 år. Freden har krevd andre. Og også på norsk side er det en historie full av paradokser. Nei, å ri på løver og tigrer er ennå ikke noen norsk nasjonal idrett. Men faktisk har norske regjeringer og politikere, ildsjeler og frivillige organisasjoner forsøkt å få til fred mellom geriljabevegelsen Tamiltigrene og skiftende regjeringer i Colombo, som representerer «løvefolket», det vil si det singalesiske flertallet i Sri Lanka, fra omtrent 1990. Ildsjelen, fjernsynsjournalisten og venstremannen Arne Fjørtoft er all norsk innsats «far» i Sri Lanka, der han har bodd i årtier. Han var den som fikk Kjell Magne Bondevik engasjert. Bondevik overlot pinnen til tidligere leder av Sosialistisk Venstreparti, Erik Solheim. Solheim tjente lydig utenriksminister Knut Vollebæk fra KrF. Så kom Thorbjørn Jagland på taburetten og satte Solheim ut i kulda, før Høyres Jan Petersen, som var imot norsk fredsdiplomati, overtok og satte ham i sin tjeneste. Under Petersen, som nå er omvendt til fredsdiplomat, kom det første gjennombruddet med avtalen om gjensidig våpenhvile.

Skulle skrive bok: Erik Solheim visste ikke hva han ga seg ut på da han i januar 1998 dro til Sri Lanka for å skrive på boka «Nærmere». Han bodde hos Fjørtoft. Den daværende stortingsrepresentanten var styreleder i Worldview Rights, menneskerettsdelen av Fjørtofts organisasjon, et verv han overtok etter Bondevik. Fjørtoft hadde vært med på hemmelige fredsforsøk fra rundt 1990. Da var Bondevik utenriksminister og Sri Lankas regjering ba om hjelp. Fredsfølerne fortsatte da Thorvald Stoltenberg og Jan Egeland overtok i Utenriksdepartementet (UD). Alt var da hemmelig. Solheim tilbrakte ti dager i Sri Lanka under sitt livs første besøk. Fjørtoft satte ham inn i forholdene. Høsten i 1998 oppsøkte noen norske tamiler Solheim i Stortinget på instruks fra Tamiltigrene. De hadde vært i UD og bedt om norsk hjelp i et delikat spørsmål: Kunne Norge gjøre noe for å få den nyresjuke Anton Balashingham, Tigrenes nummer 2, ut av skogene i Sri Lanka og til utlandet?

Tok grep: Solheim snakket med Wegger Strømmen, da menneskerettighetsrådgiver, seinere statssekretær for Vollebæk. Vollebæk og Strømmen tok grep. Norges ambassadør i Colombo, Jon Westborg, hadde et godt forhold til Sri Lankas daværende utenriksminister, Lakshman Kadirgamar, og til hans sjef, president Chandrika Kumaratunga. Samtalene var mange og kontaktene ble stadig bedre, men det lyktes ikke Norge å skaffe Balashingham fritt leide ut. Tigrene fikk Balashingham ut ved egen hjelp i 1999. Med et av deres skip for våpensmugling kom han til «et sted i Sørøst-Asia» og derfra til Storbritannia hvor han fikk legebehandling. Året etter kom Balashingham til Norge, hvor han fikk operert inn ny nyre. Det mislykkede «nyrediplomatiet» ble Norges vei inn mellom de to partene. Ambassadør Westborg fortsatte sine samtaler i Colombo. Stortingsrepresentant Solheim dro til London, der Balashingham hadde etablert seg som Tigrenes «utenriksminister» og forhandlingsleder. Solheim og Kjersti Tromsdal arbeidet for Nettverk for demokrati i Burma. Også det vervet overtok Solheim etter Bondevik. Det var et godt dekke for hyppige London-reiser. Alle trodde det var Burma, ingen spurte.

Mistillit: I Sri Lanka var det presidentvalg i desember 1999. Tigrene hadde mistet tiltro til fredsviljen hos president Kumaratunga og trappet opp angrepene. Under et valgmøte forsøkte en kvinnelig kamikazebomber å drepe henne, men en bil kom imellom. Over 20 personer mistet livet. Presidenten fikk en splint i det ene øyet, som hun mistet synet på. Kumaratunga vant valget og overrasket alle i et intervju med britiske BBC. For første gang offentliggjorde hun at det pågikk hemmelige fredsforhandlinger med Norge som mellomledd. Vollebæk måtte da i februar dra til Colombo, sammen med Solheim, for offisielt å påta seg oppdraget. Nå forsøkte Vollebæk og Bondevik å få Solheim over fra Stortinget til UD, men det var ikke enkelt konstitusjonelt. Stortingspresident Kirsti Kolle Grøndahl og alle partilederne ble konsultert. Men så kom regjeringsskiftet i mars 2000. Thorbjørn Jagland ble utenriksminister og Raymond Johansen hans statssekretær. De måtte gjennomføre Solheims overgang. I Colombo hadde singalesiske sjåvinister begynt å mobilisere. I demonstrasjonene ba de Norge om å pelle seg hjem. De brant dokker som skulle forestille Solheim. Noen trakk fram Norges undertrykkelse av samene. Norge var blitt en del av innenrikspolitikken i Sri Lanka. På fredsfronten sto det stille, og i bakgrunnen drønnet kampene da statssekretær Johansen kom på sitt første, og eneste, besøk i landet.

- Det var sterkt å komme til et sted hvor Norge betydde så mye, sier Johansen, som i Colombo møtte Solheim, opposisjonslederen Ranil Wickramasinghe og hans erkemotstander, president Kumaratunga.

Sterkt inntrykk: - Møtet med henne gjorde et sterkt inntrykk. Ansiktet var vansiret på den ene sida. Hun var blind på det ene øyet. Hun hadde et bilde av faren, som ble drept. På en annen vegg hang bildet av ektemannen. Han ble drept av Tigrene. Og der satt jeg og sa at hun måtte forhandle! forteller Johansen.

Håpet tok seg opp igjen da Solheim etter møter med Balashingham mot slutten av 2000 fikk signaler om at han kunne møte Tigrenes mystiske, mytiske og mediesky leder, Velupillai Prabhakaran, på hans skjulested i skogene nordøst på øya. Møtet fant sted 1. november 2000 og varte i to dager. Balashingham var med, og fra norsk side møtte ambassadør Westborg, Kjersti Tromsdal og Solheim. Prabakaran hadde ikke møtt utenlandske representanter siden tidlig på 80-tallet. Han sa seg alvorlig interessert i fredsprosessen og norsk medvirkning. Besøket vakte enorm oppsikt. Alle ville vite alt mulig om Prabhakaran fra de norske deltakerne. Ingenting var for smått. Klærne hans, hva han spiste, alt var viktig. Hans politiske budskap ble godt mottatt i Colombo etterpå. For Norge var det en stor triumf. Men for Solheim skulle det bli som en palmesøndags hyllest før korsfestelsen langfredag.

Tok avstand: Flere regjeringsmedlemmer tok skarp avstand fra møtet. De visste ikke at det var godkjent av president Kumaratunga og utenriksminister Kadirgamar. Men Tigrene fulgte opp med å erklære ensidig våpenhvile julaften som varte i fire måneder. De overholdt våpenhvilen, men svarte på angrep. I Colombo, derimot, avviste man våpenhvilen som et taktisk trekk for å omgruppere styrkene. President Kumaratunga tok ikke de nødvendige politiske grep. Ministere skjelte ut Tigrene som «massemordere» samtidig som det skulle pågå forhandlinger.

Alt var snudd på hodet: Det var opprørerne, ikke landets regjering, som krevde våpenhvile for å skape et forhandlingsklima. Bakgrunnen for dette og Solheims seinere «degradering» lå i borgerkrigen. I 1999 hadde Tigrene erobret store områder i nord. I 2000 tok de det strategisk viktige Elefantpasset, porten til Jaffna-halvøya. Så stanset de offensiven plutselig, bare to kilometer fra midtbyen i Jaffna. Hvorfor er uklart. Kanskje var de redde for «å strekke» styrkene sine for langt, eller de var redde for å ødelegge byen, «Tamilenes Jerusalem», eller det kan ha kommet en kraftig advarsel fra India. Regjeringsstyrkene i Jaffna var omringet. På høsten gjenerobret de noen områder. Der går frontlinja fremdeles, 15 kilometer nord for Elefantpasset.

Militær offensiv: Motoffensiven fikk enkelte i sør til å tro at Tigrene kunne knuses. I april 2001 satte regjeringsstyrkene i gang den største offensiven noensinne og kalte den i overmot Agni Khila 1, som om det skulle komme flere. Det endte med katastrofe. Tigrene var godt forberedt og knuste elitestyrkene. I juli angrep så Tigrene flyplassen i Colombo, med små tap av menneskeliv, men enorme materielle skader. Med det var turismen i Sri Lanka slutt. Det undergravde troen på seier blant singaleserne i sør og tilliten til Kumaratungas regjering. Men hun sa fredsprosessen skulle fortsette som før. Solheim sa offentlig det var umulig å fortsette som før. Kumaratunga hadde møtt utenriksminister Jagland i Brussel og bedt ham komme til Colombo. Jagland, Solheim og pressetalsmann Karsten Klepsvik kom dit i juni 2001. Der måtte Solheim sitte utenfor mens Jagland satt et par timer aleine med Kumaratunga og drøftet nettopp Solheim. Etterpå sa Jagland han skulle løfte Norges ansvar opp på politisk nivå, altså degradere Solheim. Så reiste de hjem uten at Jagland snakket med Solheim.

- Det skar seg helt mellom de to, sier flere gode kilder.

Anklager: Kumaratunga anklaget Solheim for å ha lagt fram «løsninger» under et besøk i USA. Hun og andre anklaget ham for å ha hatt egen hjemmeside på Internett der han drøftet fredsprosessen, noe Jagland og Johansen seinere har trodd. Men det Solheim hadde gjort var å svare på spørsmål fra leserne på internettstedet Lanka Academic. Det var disse svarene regjeringen var misfornøyd med. Noen politiske iakttakere på stedet mener han holdt en altfor høy offentlig profil. Og han gikk i åpen krangel med de mektige buddhistmunkene.

- Som tidligere politisk leder er det vanskelig å være bakmann og ikke vise ansiktet, sier en av aktørene.

Jagland satte Raymond Johansen inn som fredsmaker. Men Tigrene ville ikke snakke med ham. Han prøvde, men de ville ikke. De så på det som politisk lureri fra Kumaratunga. Hun kunne ikke velge ut hvem Norge skulle ha som utsending uten å spørre dem. De sa tvert nei.

Regjeringen falt: - Kumaratunga har god grunn til å være sur på Solheim. Tigrene tvang de tamilske partiene til å trekke støtten til hennes regjering. Etterpå trakk også det muslimske partiet seg ut. Kumaratungas regjering falt på grunn av Solheim, sier en velinformert kjenner av Sri Lankas politiske liv.

Høsten 2001 råtnet Kumaratungas regjering på rot. Hun mistet så mye støtte at hun måtte stenge parlamentet i to måneder for å unngå vedtak om mistillit. Samtidig kom opposisjonslederen Ranil Wickramasinghe og kona til Norge på ferie, hvor de fikk se Bergen og Sognefjorden og snakke med de norske aktørene. Han var holdt løpende orientert om fredsprosessen, men hadde aldri misbrukt opplysningene i politisk øyemed. I Norge kom regjeringsskiftet i oktober 2001. Det var stor spenning i UD om fredsdiplomati, for Jan Petersen hadde offentlig tatt avstand fra den slags. Den nye statssekretæren, Vidar Helgesen, møtte straks Solheim og forgjenger Johansen for å sette seg inn i Sri Lanka, som han visste lite om. Petersen møtte sin britiske like, Jack Straw. Til hans overraskelse ville Straw først snakke om Sri Lanka. Det samme ville de i EU. USA's utenriksminister Colin Powell spurte òg om Sri Lanka. Petersen så at han hadde diplomatisk gull mellom hendene, og ble omvendt til fredsdiplomatiet. Under ambassadørmøtet i UD i august hørte overraskede ambassadører sin sjef tale varmt og uten manus om diplomatisk arbeid for fred og forsoning. Og Helgesen var i gang, men måtte vente på valg i Sri Lanka. Fikk sønn: Kumaratunga måtte skrive ut nyvalg for å unngå mistillit. 5. desember, samtidig som Solheim fikk en sønn, vant Wickramasinghe valget over president Kumaratungas parti på et program for fred. Så gikk det fort, noen mener litt for fort. Tigrene hadde julaften kunngjort ensidig våpenhvile. Wickramasinghe svarte med samme mynt. Wickramasinghe først, og så Prabakaran, sendte brev til Bondevik og ba Norge fortsette fredsarbeidet. 23. februar kunne - av alle - utenriksminister Petersen kunngjøre en gjensidig våpenhvile mellom partene, med klare regler og med en nordisk overvåkingsstyrke. I BBC kom dette på toppen av nyhetssendingene, men i NRK Dagsrevyen langt nede, sier en hoderystende norsk diplomat. Det var en enorm triumf for norsk diplomati og utholdenhet. Solheim, som opprinnelig skulle arbeide for UD i et halvt år, forteller om det første rådet han fikk fra Indias utenriksminister, Jashwan Singh:

- Vi trodde det skulle gå mye fortere. Men han sa: «Vær tålmodige! Hvis ikke, reis hjem!» Det er det beste rådet vi noen gang fikk.

Snarvei: Men statsminister Wickramasinghe, Balashingham og de norske aktørene hadde tatt en snarvei, utenom president Kumaratunga, som ikke er uten makt uansett motstanderens valgseier. Hun var nemlig ikke informert om våpenhvileavtalen før hun fikk se den ferdig underskrevet.

- De tok en snarvei, og igjen mistenker hun nok Solheim for å være delaktig. Skulle de ha vist henne utkastet til avtale og risikert innvendinger eller ta sjansen på at hun måtte bøye seg? Det var deres tankekors, sier en erfaren politisk iakttaker.

I realiteten kunne ikke president Kumaratunga gjøre noe. Etter grunnloven kan hun utskrive nyvalg først etter at statsministeren har sittet ett år. Det har han i desember i år. Nå prøver statsministeren derfor å komme henne i forkjøpet ved å endre grunnloven og vingeklippe presidentens makt, for å kunne fortsette fredsprosessen. Det første offisielle fredsmøtet mellom partene fant sted i Thailand i september, og nå forbereder statssekretær Helgesen og Solheim neste runde. For å komme i mål er de avhengige av at Wickramasinghes regjering blir sittende. Som en erfarne iakttakeren sier det:

- Hvis president Kumaratunga får skrive ut nyvalg, kan alt endre seg.