I krig med seg selv

Tilfeldige terrorhandlinger skaper skrekk overalt, men mest i et land der de statlige sikkerhetsnettene allerede er så godt som smuldret bort. De som er så heldige å bli reddet ut fra ruinene av sine hjem, er dømt til et liv på gata, om de ikke har venner eller slektninger de kan bo hos.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

NSBs gamle slagord om at det alltid går et tog, er for oss blitt søvning livsholdning: Bankene går ikke konkurs, politiet er i stor grad til å stole på, politikerne stikker ikke halve statsbudsjettet i sin egen lomme. Det hele er mer eller mindre i rute. Men lenge før bombene begynte å smelle i Moskva, hadde russerne bittert fått erfare at samfunnsstrukturene er skjøre reisverk på et fundament av tillit _ som der er så godt som borte.

  • I fjor ble rubelen devaluert, bankene gikk konkurs, og man mistet sparepengene sine for andre gang på få år. Ingen av mordene på politikere, journalister og næringslivsledere som er utført siden Jeltsin kom til makten, er oppklart. Mens et flertall av befolkningen har sunket ned i fattigdom, velter de nyrike seg skamløst i en luksus som får Kjell Inge Røkke til å framstå som både kultivert og beskjeden. Og for et par måneder siden fikk man vite at det var begrunnet mistanke om at Jeltsin og hans klan hadde ført enorme summer ut av landet.
  • Med krig i Dagestan og bomber i Moskva, har tilsynelatende russerne fått en fiende de kan la fortvilelsen gå ut over: svartrumpene, eller folk fra Kaukasus. Terroren kan være hevn for russiske bomber, og deler av mediene spiller opp til et etnisk hat. Alt synes å ligge til rette for at «den sterke mann» ønskes velkommen. Demokratiet er en farse. Mediemogulen, mangemilliardæren og den sentrale figuren i Jeltsins klan, Boris Berezovskij, har for lenge siden inngått samarbeid med den tidligere generalen Aleksandr Lebed, som for enda lenger siden erklærte at Russland trenger sin Pinochet.
  • Andre rykter vil ha det til at terroren er del av en større maktkamp, og kan ikke sees uavhengig av det forestående valget og anklagene om korrupsjon i Kreml. Hensikten er å destabilisere samfunnet og sørge for at valgene avlyses, slik at Jeltsins klan beholder makten, etter hvert uavhengig av presidenten.
  • For den har perspektiver ut over sin «gudfar». Om terroren virkelig kan knyttes til hans klan, betyr ikke det at Jeltsin bokstavelig talt står bak. Han har vært opptatt av én ting: å holde seg ved makten. Dermed er han blitt som en stabil påle i virvlende vann, der grønske og andre lyssky planter kan feste seg og vokse.
  • Tsjetsjnske terrorister eller maktkamp - bombene kan uansett føre til diktatur. Forutsetningen ligger i at russerne lar panikken ta overhånd, jager kaukasere og bryter sammen i kollektiv psykose. Det synes så langt ikke å være tilfelle.
  • «Jeg er stolt av mine landsmenn,» sa den russiske professoren Viktor Gajduk til meg på telefonen i går. Til tross for stemningen i myndighetenes medier, lar de aller færreste hisse til etnisk hat. Selv om man nå klistrer tape på vinduene, som under krigen, utviser moskovittene en forbløffende sindighet. I stedet for panikk, fortalte han, vokser det fram institusjoner vi kjenner fra tidlig i dette århundre: Folk organiserer seg i lokale råd, i boligblokker, i kvartaler, og overtar styringen fra statlige instansene.
  • Jeltsins statsstruktur og økonomi har spilt fallitt. Han kan bare rose seg av å ha vært til stede da Russland tok sine første, famlende skritt mot demokrati. Hvis han avlyser valget, blir han stående som en ren katastrofe for Russland. Det er ikke gitt at den som overtar etter ham vil være mer demokratisk i vår forstand. Men det er å håpe at den harde skole befolkningen er tvunget inn i, og som nå innbefatter bomber mot deres egne hjem, kan munne ut i et sivilt samfunn som står mot overgrep fra kjente og ukjente maktinstanser.
  • Enn så lenge er Russland et samfunn i krig med seg selv, og fordi angst og mistillitt smitter så mye lettere enn stabile strukturer, står Vesten overfor en stadig mer alvorlig oppgave i sitt forhold til landet: Her dreier det seg ikke om rask profitt og demokratiske slagord, men om at verdens største statsdannelse kan bli et samfunnsmessig svart hull.