I Kristins hule hånd

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«Dette skulle Finn Gustavsen ha opplevd», ble det sagt etter SV-leder Kristin Halvorsens forrykende hilsningstale til LO-kongressen i går. «Men Haakon Lie opplevde det jo», repliserte en journalistkollega. Han tok det for gitt at 103-åringen fulgte kongressen via Internett.

Tanken på etterkrigstidas mest innbitte motstanderne gjør gårsdagens slagferdige og humoristiske Halvorsen-innslag politisk og historisk interessant. I Gustavsens og Lies velmaktsdager ville en slik hilsningstale vært utenkelig. Den gang ble det drevet overvåking av sosialister og kommunistsympatisører fra LOs kontorer. Haakon Lie var blant dem i arbeiderbevegelsen som var mest bekymret for kommunistfaren, og som bidro sterkest til at arbeiderbevegelsen og dermed Norge orienterte seg vestover i sikkerhets- og utenrikspolitikken. Kampen om fagbevegelsens politiske sjel ble ansett som så viktig at skitne og ulovlige metoder ble tatt i bruk. Dette har historikere og den stortingsoppnevnte Lund-kommisjonen dokumentert til det ugjendrivelige. I Folkets Hus ble møter og møterom overvåket av skjulte mikrofoner. Et resultat av de harde frontene innad i Ap og LO, var eksklusjon av en rekke Ap-medlemmer og dannelsen av Sosialistisk Folkeparti i 1961 mens Lie var partisekretær i Ap. I går var det ingen kalde krigere å se i Folkets Hus. Og selv om det fortsatt er mikrofoner overalt, skyldes det medienes overvåking av LO-kongressen som begivenhet.

I går kunne Kristin Halvorsen spille ut sine ferdigheter som politisk entertainer til trampeklapp fra begeistrede LO-tillitsvalgte. Hun er mer enn stuerein i det gamle gubbeveldet og mer enn godtatt. Hun bedømmer sitt publikum og vet å gripe dagen. Hennes vri på Lars Sponheims fikenblad blir trolig ukas «snakkis», og vekslingen mellom skjemt og alvor er det få om noen som mestrer slik som henne. De som befinner seg i hennes divisjon som massekommunikator, Jens Stoltenberg, Per-Kristian Foss og Lars Sponheim, må bare konstatere at hun har ledertrøya i uke 20.

Men verken SV eller LO er hva de var. I går, samme dag som Halvorsen møtte jubel i Folkets Hus, kunne vi lese i Aftenposten at 86 prosent av SVs velgere sier ja til Nato. Det er ikke grunn til å overvåke SV-ere lenger. Historien har bidratt til å ufarliggjøre dem. Den røde fare er ikke fullt så farlig lenger. SV er bare litt mer Ap enn Ap selv. Det er bare litt mer venstreorientert, men regjerer på grunnlag av både EØS-avtale, som partiet er imot, og på grunnlag av Nato-medlemskap som partiet er imot. Men det er ikke motsetninger mellom praksis og prinsipper, eller mellom landsmøteformuleringer og velgeres holdning, som gjør at partiet har relativt lav oppslutning på meningsmålingene. Forklaringen er den politiske tyngdekrafta. SV er lillebror til Ap, Kristin er lillesøstera til Jens. Dermed oppstår det paradoks at venstresidas beste kort ikke får den politiske gevinst hun etter manges mening fortjener.

For ingen er så frekk og freidig som Halvorsen på sitt beste. Vi kunne kanskje forventet at hun la litt bånd på seg og beveget seg i retorisk passgang, hun som er finansminister. Men det gjør hun ikke. I går fikk som nevnt Venstre-leder Lars Sponheim unngjelde for sin flåsete og ufine fikenblad-assosiasjon rettet mot Sylvia Brustad. De fleste vil være enig med Sponheim i at Brustad rent politisk gjemte seg bak et fikenblad da regjeringen gjorde knefall for Røkke i Aker-striden. Det var da han knyttet fikenbladet direkte til Brustads person han gikk for langt: «Brustad bak et fikenblad er ikke det peneste jeg kan tenke meg.» Aldri har Kristin Halvorsen fått en slik lissepasning: «Vi kvinner, som har vært ute en vinternatt før, vet at de mannfolka som er størst i kjeften, er de mannfolka som trenger det minste fikenbladet selv.» Sa Halvorsen til øredøvende jubel mens hun anslo størrelsen på fikenbladet med fingrene. Råere enn Sponheim. Definitivt ikke parlamentarisk i språkbruken. Men trygg på at akkurat så hardt kunne hun slå tilbake på vegne av halve Norge, akkurat der hun var.

Kongressen er full av kvinner som har vært ute atskillige vinternetter. De utgjør nesten halvparten (145) av de 315 delegatene, og de fleste av dem har vært i basketak med konkurrerende menn om saker og verv. Kjønnsfordelingen er altså heller ikke som før i LO. Det som var en machokultur er snart like likestilt som Ap. Den forsamling som tidligere ville humret godt over Sponheims sjikane, har nå bare hånlatter til overs for gutten fra Ulvik. Nettopp kjønnsfordelingen i LO bør bidra til at det blir fortgang i bestrebelsene for likelønn. Halvorsen er opptatt av å ha LO som en viktig alliert i dette spørsmålet. Men LO nøler med å gi sin tilslutning til en ekstraordinær kvinnepott. LOs fikenblad er en såkalt helhetlig strategi, som foreløpig ikke har vist seg å virke.