I Le Pens fotspor

Frankrikes innenriksminister Nicolas Sarkozy har allerede begynt å sanke stemmer til presidentvalget i 2007. Og det lengst til høyre.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

PARIS (Dagbladet): Nicolas Sarkozy, som også er formann i regjeringspartiet UMP, er den nye gåten i fransk politikk. Det er ingen hemmelighet at han kommer til å være kandidat ved presidentvalget i 2007. Men for tida går han så langt i sine uttalelser at selv hans venner er redde for at han kan drukne i populisme.

DET GÅR IKKE en dag uten at Sarkozy åpner en ny front. Først ville han «rense» den tungt belastede forstaden La Courneuve etter drapet på den 11 år gamle Sidi Ahmed Hammache, offer for krigen mellom to rivaliserende bander. Hensikten med å arrestere dealerne og andre kriminelle var kanskje prisverdig, men ikke ordbruken. Dessuten ga den storstilte politiaksjonen med flere hundre politifolk ingen resultater. To dager seinere fikk Sarkozy dommerne på nakken. En ung kvinne, Nelly Crémel, var blitt drept mens hun jogget noen dager tidligere av en gjerningsmann som allerede hadde begått en rekke forbrytelser. Likevel var han blitt løslatt av en dommer like før drapet. Sarkozy ville at denne dommeren skulle «betale» for sin avgjørelse. Men for det første hadde de vært tre dommere som tok avgjørelsen, og for det andre hadde gjerningsmannen sonet helt normalt for sine tidligere forbrytelser. For å få det siste ordet ville Sarkozy at ofre for forbrytelser eller drap i framtida skulle ta slike avgjørelser sammen med dommerne.

MEDIENE OG DEN POLITISKE klassen fordømte Sarkozy etter dette og sa at han gjorde for mye. «Tvert om, jeg gjør ikke nok,» svarte han. Saken er at han hele tida spiller dobbeltrollen som innenriksminister og partiformann. Som innenriksminister har han for eksempel ikke noe med rettsvesenet å gjøre. Men da tar han bare på seg lua som partiformann og har «lov» til å komme med forslag. Dessuten er han immun mot kritikk. Det han er ute etter, og lykkes med, er å komme på førstesida i mediene. Der har han også vært av helt andre grunner, nemlig ekteskapelige problemer med fru Cecilia. Da er han mer sårbar, men det er deres egen skyld at de havnet der. Hun har alltid vært hans nærmeste medarbeider, og de har alltid akseptert å figurere i «people»-pressen. Cecilia hadde Hillary Clinton som forbilde, men skal nå ha funnet andre interesser. Men etter at parets problemer ble offentlig kjent leter man etter spor av problemene, for eksempel en depresjon, hos Sarkozy. «Hva har det med saken å gjøre?» spør en venn. «Sarkozy vil rense forstedene. Cecilia er ikke rengjøringsdame, så vidt jeg vet.»

SARKOZY VIL OGSÅ RENSE det politiske livet i Frankrike. Han vil først og fremst rense ut Chirac. Og for å klare det vet han at han må favne vidt. Selv bedyrer han at han ikke er ute etter å sanke Le Pens stemmer, nær 20 prosent av velgerne. Det er likevel påfallende hvordan hans ordbruk begynner å likne Le Pens. Selv hevder Sarkozy at han er den eneste som vet å snakke direkte til franskmennene. Og at hvis ikke han var der, ville det ikke være noen debatt. 65 prosent av franskmennene sier de synes han hører på dem. At 69 prosent samtidig synes han overdriver, tar han ikke alvorlig. Han liker å skille seg ut. Han blir også lagt merke til utenfor Frankrike. Han har vært flere ganger i USA, og håper nå at hans venninne Angela Merkel skal bli valgt i Tyskland. De har for eksempel samme syn på Tyrkias EU-medlemskapssøknad.

PROBLEMET FOR SARKOZY blir å fortsette å være i fremste linje og ikke minst å vare fram til mai 2007. Selv er han ikke redd. Chirac er politisk død, og hans andre eventuelle rival på høyresida, statsminister Dominique de Villepin, mangler politisk erfaring. Villepin har aldri deltatt i noe valg, mens Nicolas Sarkozy har hele UMP bak seg. Venstresida er fullstendig splittet, og får problemer med å stable en troverdig kandidat på beina, hvis da ikke sosialisten Lionel Jospin aksepterer å stille nok en gang. Nylig viste meningsmålinger at han ville vinne i alle tilfelle, og at venstresida bare hadde en sjanse hvis mot formodning Chirac skulle stille for tredje gang. Det ligger en boulevard åpen for Sarkozy.