I maktens hemmelige haller

Kim Småge har sansen for ettords titler: «Nattdykk», «Origo». Og nå «Kainan». Som viser seg å være navnet på et spesielt tegn som frimurerne bruker, et nødsignal. Det er en ypperlig tittel på en bok, klangfull, mystifiserende, og - som det viser seg - betydningsfull i historiens sammenheng.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«Kainan» er sannsynligvis en modig handling, på flere plan. Det første som slår en er at Kim Småge lar sin kvinnelige hovedperson opptre som tempelriver: hun trenger inn i frimurervesenet, en av mannsverdenens mest lukkede bastioner. Og hun forferdes over hva hun finner. Det gjør leseren også, selv om han har lest ett og annet tidligere.

Mytene

Mytene fører frimurervesenet helt tilbake til mesteren som bygget kong Salomos tempel. Både makten og innsikten er strengt hierarkisk oppbygget, for hver grad åpenbares nye hemmeligheter, avkreves strengere troskapseder. For hver grad forsvinner preget av eksklusiv, velgjørende gutteklubb, og fram står et presteskap som dyrker et religiøst mysterium, hvor lite gjenstår av statsreligion og vedtatte samfunnsverdier, og nidkjært vokter sine hemmeligheter.

Slik opplever Lena i «Kainan» frimurervesenet.

Lojalitetskrav

Jeg oppfatter det ikke som Kim Småges hensikt først og fremst er å avsløre frimuereriet. Snarere hva bevegelsen representerer. Menns nesten (?) barnslige trang til å danne eksklusive, beskyttende broderskap, maktelitens behov for å slå en vernende ring rundt sin makt, ofte ved hjelp av en slags magisk forestillingsverden. Hvordan slike systemer fra å være beskyttelse blir fangevokter, stenger ikke bare ute, men inne, binder sine medlemmer i et stadig tettere nett av lojalitetskrav og unevnelige hemmeligheter. Og hvordan de også preger dem som ekskluderes, eller stilles på utsiden av tempelporten.

Familien

I «Kainan belyses det i skikkelse av en familie. Faren, frimurer av høy grad er død, men hans innflytelse lever videre. Den har knekket moren, som alkoholisk flykter inn i realitetsfjerne dikterdrømmer, og sønnen Andreas, som har kapitulert i sitt opprørsforsøk og søkt tilflukt under farsautoriteten, både bokstavelig og i overført betydning. Bare datteren Lena ser ut til å ha klart å bryte opp, og lever en uborgerlig hånd-til-munn-tilværelse som hovedsakelig arbeidsløs skuespiller.

Hunn-varg

Lena oppsøker broren en kveld, og finner ham syk og sinnsforvirret og desperat. Drevet av bange anelser og en solid porsjon besluttsom nysgjerrighet går hun i gang med å finne ut hva som er årsaken til brorens tilstand, og undersøkelsen bringer henne til og med inn i Frimurerlosjens hemmeligste haller. I mannsforkledning; en riktig hunn-varg i veum.

At Lena framstår som en nær slektning av Hilke i Kim Småges tidligere bøker, skyldes nok mest av samme forfatterpersonlighet gjennomstrømmer dem. Hilke er en stayer, seiglivet til tusen, men hun drives av begivenhetene. Med Lena er det omvendt, det er hun som driver handlingen.

En lukket organisasjon med vel bevarte hemmeligheter og velutviklet forsvar, et høstlig tåkelagt Oslo, som metaforisk speiler den skyggeverden handlingen begir seg inn i, en sympatisk og menneskelig heltinne, initiativrik og redd og modig på samme tid. Utgangspunktet er upåklagelig. Hva komme det så av at historien ikke tar nervegrep på en?

Språket

Noe av årsaken synes i å likke i språket. Forunderlig nok, for Kim Småge har tidligere vist en særlig evne til å rive med nettopp gjennom språklige virkemidler. «Kainan har ovenikjøpet noe av den nervøse rytme, det fysiske nærvær, som fungerte så fint i «Nattdykk». Men her kommer noe beregnende over spontaniteten og det fysiske, jeg leser at Lena kjenner en svie bak øret når hun blir nervøs eller opprevet, men fornemmer det ikke. Det svettes mye, og alltid surt. Og iblant ønsker en at facts fikk framstå mer ukommentert, mindre oppstykket av Lenas reaksjoner, det blir liksom ikke plass til leserens egne.

Det gir en fornemmelse av usikkerhet. Og av handlingsmessig langsomhet - språklig ligger beretningen i høyt tempo; på handlingsplanet blir den litt for ofte for dvelende og omstendelig litt for ofte.

Dobbeltgjenger

Kim Småge har ikke gjort det lett for seg. Og dristigst er vel selve ideen med å la Lena opptre som brorens dobbeltgjenger. Det er omhyggelig gjennomført, hun og broren er tvillinger og har begge et tvekjønnet element i seg. Det er mer enn en gimmick, at denne sammensmeltingen av de to kjønn har å gjøre med selve kjernen i boka. Og jeg stiller meg åpen og villig, men klarer ikke, verken med egen eller forfatterens hjelp å fordrive en gnurende skepsisk til dette opplegget. Jeg vil alltid lese Kim Småge med glede, men for meg er det nok temaet og det nifse innsynet miljø som mildt sagt må kalles sært, som gjør mest inntrykk i «Kainan».