I Mandelas spor

CAPE TOWN (Dagbladet): Denne uka ble Thabo Mbeki valgt til president i ANC etter Nelson Mandela. Som ANC-leder er han uten konkurranse når landet skal velge ny president i 1999. Mbeki tar over et parti som strever med å legge bak seg sin fortid som frigjøringsbevegelse. Han skal styre et land der frykt, fattigdom og vold truer med å kvele optimisme, forsoning og håp, som preger det purunge demokratiet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Thabo Mbeki har vært Nelson Mandelas visepresident både i ANC og i Sør-Afrika siden landet fikk sin første demokratisk valgte regjering for mindre enn fire år siden. Han blir beskrevet som tilbaketrukket og profilløs. Men det er først nå han får prøvd seg fullt ut, for det er ikke gitt noen i hele verden evnen å unngå skyggen av Nelson Mandela, hans fortid, hans karisma og evne til å snakke med og til folk - den såkalte Mandela magic, som det heter her i Sør-Afrika.

  • Allerede i 1962, 20 år gammel, reiste Thabo i eksil, som skulle vare 28 år. Han utdannet seg til økonom i Storbritannia, gjennomførte militær trening i Sovjetunionen på 70-tallet og spilte en nøkkelrolle i forhandlingene som førte til Mandelas løslatelse i 1990. Thabo Mbeki har fortid som kommunist, men står i dag i spissen for en svært markedsvennlig politikk med massive privatiseringer av offentlig sektor.
  • Helt siden 1993 har Mandela overlatt til Mbeki å styre regjeringen fra dag til dag. Få vil bli overrasket om Mandela trekker seg som Sør-Afrikas president allerede for å gi plass til Mbeki et knapt år før valget. Mange tror Mandela planlegger å gifte seg med sin Graca Machel, flytte tilbake til sin landsby i Transkei og leve som «elder statesman».
  • Mbekis fremste oppgave vil være å føre en politikk som både ivaretar det svarte flertallets utålmodighet og de hvites og fargedes frykt for framtida under svart flertallsstyre. Det blir ingen enkel oppgave for Mbeki å videreføre forsoningsprosessen og omdanningen av Sør-Afrika som har vært så sterkt knyttet til Mandelas person.
  • Det kommer til å ta lang tid før nøkkelposisjoner i statsapparatet og samfunnet for øvrig er rimelig fordelt mellom hvite og svarte. En firedel av den voksne befolkningen kan ikke lese, arbeidsløsheten er enorm og millioner bor i slum. Likevel er det oppnådd viktige resultater, mange har fått bedre bolig, flere har mulighet til å ta utdanning og folk har fått rett til gratis helsestell.
  • Et av hovedproblemene Mbeki må ta fatt i er voksende kriminalitet og vold. Hver eneste dag året rundt blir det begått 65 drap. 22 000- 23 000 mennesker blir myrdet årlig. Ran og voldtekter er en del av dagliglivet i mange byer. I siste nummer av tidskriftet The Economist beskrives Sør-Afrikas muligheter som gode, men samtidig slås det fast at den største trusselen mot økonomisk vekst og framgang er kriminalitet og vold.
  • Mange roper på dødsstraff, og flertallet av de hvite synes å se på kriminaliteten som bare et spørsmål om manglende moral blant de svarte, og ikke som et resultat av fattigdom og mange tiår med et regime uten moralsk autoritet og legitimitet. Klarer man ikke å få kriminaliteten under kontroll, klarer man heller ikke å utnytte alle mulighetene og ressursene dette fantastiske og vakre landet har å by på.
  • I sin gnistrende fem timer lange avskjedstale til ANC gikk Mandela til angrep på korrupsjon og maktmisbruk i egne rekker. I ANC har apartheidmotstandere med vidt forskjellig politisk ståsted funnet seg hjemme, fra kommunister til anti-kommunister. Ikke noe enkeltparti kan beholde 65- 70 prosent av stemmene over lang tid i et virkelig demokrati. I mange år ennå vil ANC beholde sin suverene posisjon. Men avskallingen har begynt. Mbeki inntar en slags sentrumspoisjon der det er plass til partier både til høyre og venstre.
  • Med Thabo Mbeki som president og den folkelige Jacob Zuma som ny vispresident har ANC fått en ledelse som kan føre forsoningsprosessen og omdanningen av Sør-Afrika videre. Men det gjenstår å se om den nye ledelsen har nok autoritet til å dempe utålmodigheten blant svarte og frykten blant de hvite.