I mediestormen

Vi trenger en debatt om den politiske journalistikken, men ikke en helt avsporet, totalt parodisk debatt.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DET ER ET INTERESSANTog litt skremmende faktum at det er den politiske journalistikken - den som kanskje har utviklet seg raskest fra det krypende til det selvstendige, i tråd med kravene til en kritisk og uavhengig journalistikk - som nå blir utsatt for sterkest kritikk, i hvert fall fra innenlandske synsere.

Det er ikke så lenge siden norsk politisk journalistikk var en forlengelse av de politiske partiene. De fleste aviser var styrt, direkte eller indirekte, av partier, organisasjoner eller private interesser utenfor redaksjonslokalene. Avisene var partiaviser, ikke bare på lederplass, men også i nyhetsspaltene. «Hvordan i himmelens navn har du kunnet slippe inn i din avis en så hårreisende notis som den som sto på side to i Morgenavisen 28. mars?» skrev Høyres generalsekretær Leif Heltberg i april 1952, i et brev til redaktør Erling Lauhn, etter at Morgenavisen hadde tillatt seg, i forbindelse med Johan Nygaardsvolds død, å karakterisere den tidligere Arbeiderparti-statsministeren som «den andre store personligheten i nyere norsk politikk». Den første - og eneste - store personlighet i nyere norsk historie var, sett med generalsekretærens øyne, Høyres C.J. Hambro. Og slik måtte det naturligvis også være for redaktøren.

Ikke det at det var bedre i A-pressen. Snarere tvert imot. Dersom Einar Gerhardsen sa at svart var hvitt, ble han hyllet for sin briljanse. Dersom Gerhardsen likevel kom til at svart var svart, hyllet de hans realisme. Det var den gang redaktører, i og utenfor A-pressen, ikke overvåket makten, men deltok i uforsvarlig og ulovlig overvåking av annerledes tenkende, ofte i nær kontakt med maktens innerste og mørkeste sirkler.

NÅR MEDIENE nå har frigjort seg fra partiene og setter - eller i hvert fall prøver å sette - like sterke lyskastere inn mot all politisk makt, er det forståelig at enkelte politikere ser med lengsel tilbake på «de gode gamle dager». Erik Solheim er neppe den som lengter mest, men det er han som har formulert lengselen best: - Da vi hadde en partipresse i Norge, var det til enhver tid noen medier som var for, og andre mot. I dag er nesten alle enten for eller mot samtidig!

Og slik må det være, i hvert fall når pressen er fri fra partiene, og et parti pressen skal overvåke, går på det ene dramatiske valgnederlaget etter det andre. Da vil mediene - alle medier - behandle partiledelsen på en måte som må bli oppfattet som «brutal». Det som gjerne kalles «mediestormen», er alt annet enn behagelig for den stormen går ut over. Det er ikke vanskelig å skjønne Thorbjørn Jagland når han i sin siste bok skriver at mediestormen sugde all energi ut av ham. Men det blir galt å skylde på mediene. Som Enoch Powell en gang sa det: Politikere som klager over pressen, er som sjøfolk som klager over havet.

MANGE HAR kritisert politiske journalister for å rapportere med bekymret mine fra Jaglands sykeleie, etter at de tidligere ikke bare har referert og kommentert, men dramatisert striden rundt hans statsminister- og partilederkandidatur. Det er en underlig kritikk. Og det ville virkelig være synd om en viktig og nødvendig debatt om politisk journalistikk ender i en ren parodi, om pressen plikter å være «snill» med politikerne.

Pressen skal ikke være «snill» med politikere. Men, som Robin Oakley (pensjonert politisk redaktør både i The Times og BBC) har formulert det, den skal heller ikke forveksle uavhengighet med fiendskap. Det er ikke medienes oppgave å gjøre livet lett for politikerne. Men i et demokratisk samfunn må politikere og pressefolk ha en grunnleggende og gjensidig respekt for hverandres rolle. Forholdet mellom oss må ikke få utvikle seg til å bli det den amerikanske forfatteren H.L. Mencken kaller forholdet mellom hunden og lyktestolpen, med politikken som lyktestolpe.

Derfor er det viktig at mediene kritisk ettergår sin egen politiske rolle: Er vi like opptatt av de store spørsmål som av det spektakulære spillet? Er vi flinke nok til å dekke politikk når det er vanskelig å knytte politikken til personstrid? Bruken av anonyme kilder i det offentlige ordskiftet - har vi tenkt igjennom konsekvensene? Hvorfor skal pressen, som ellers hyller åpenhet og meningsbrytning, svinge svøpen over partier som åpent lufter divergerende synspunkter? Tar vi kort sagt vårt viktigste oppdrag - å styrke demokratiet og den offentlige samtale - tilstrekkelig på alvor? Her kan debatten begynne.