I morgen, i morgen

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Vi har svært dårlig tid, understreket leder for FNs klimapanel, nobelprisvinner Rajendra Pachauri, da han besøkte regjeringens klimakonferanse denne uka. Samtidig som statsministeren og olje- og energiministeren snakket seg varme om ny teknologi og Norges rolle, går gasskraftverket på Kårstø døgnet rundt. Til nå i år har det sluppet ut 300 000 tonn CO{-2}, ifølge Dagens Næringsliv. Da revidert nasjonalbudsjett ble lagt fram, bestemte regjeringen seg for at prosessen med å få renset CO{-2} må utredes enda litt grundigere før en beslutning kan tas. Goliat-feltet i Barentshavet ble nylig åpnet for oljeutvinning. Som største eier grep ikke staten inn for å hindre Statoils planer om

å utvinne olje fra tjæresand. Om Pachauri har dårlig tid, har den norske regjeringen god tid. Her minner regjeringen om en snøvlende alkoholiker som forteller at selv om han riktignok er full i dag, så skal det bli bot og bedring og helt annerledes neste gang. Regjeringen kunne ha lagt til at om det ikke skjer i morgen, så vil det bli orden på sakene om 20 eller i alle fall om 50 år.

En fersk doktoravhandling av Anne Therese Gullberg, forsker ved Cicero senter for klimaforskning, kaster lys over spenningen mellom ambisiøse framtidsvisjoner og den gråtriste realpolitikkens kompromisser. Gullberg har gransket EUs klimapolitikk, og har kommet fram til at miljøbevegelsen får gjennomslag for langsiktige målsettinger, for det som skal skje i 2020 eller 2050. Men

i dag-til-dag politikken må miljøinteressene stadig vike. Da EUs klima- og energipakke skulle vedtas, ble det åpnet for å tillate flere u-landskvoter, såkalte CDM-kvoter, enn opprinnelig planlagt. Systemet med CDM-kvoter gjør at i-land, som etter Kyoto-avtalen har et tak for sine utslipp av klimagasser, kan kjøpe klimakvoter fra u-land, som ikke har noe tak for hvor mye de kan slippe ut.

Det er svært vanskelig, for ikke

å si umulig, å påvise at disse

u-landskvotene faktisk senker verdens utslipp av klimagasser. Derfor er de omstridte. Industrien fikk siste ord. Endringen gjorde at de kan forurense mer for en billigere penge. Da den kraftkrevende industrien mente det ville bli for kostbart å betale for utslippene, fikk de et unntak slik at de kan slippe ut klimagasser helt gratis. Men EU har gode intensjoner – på litt lengre sikt.

Den norske regjeringen følger samme mønster. Når de skuer riktig langt fram i tid, er visjonene klare og grønne. I 2050 skal Norge være klimanøytralt. Kyotoprotokollen skal ikke bare oppfylles, den skal overoppfylles. Før det skal det bare bores etter litt mer olje og deles ut noen flere konsesjoner til verdens oljeselskaper. Uka før regjeringen sa ja til Goliat, ga de 21 nye utvinningstillatelser til oljeselskapene. Goliat-feltet skal da også ha lavere klimagassutslipp enn andre oljeutvinningsprosjekt, ifølge regjeringens egen pressemelding. Også det skal skje en gang i framtida. For strømnettet i Finnmark er for dårlig til å levere nok strøm til Goliat, og det må til for å begrense utslippene. Men regjeringen ville likevel ikke vente med å åpne opp for Goliat. Så strømnettet skal oppgraderes fram mot 2017.

Det var stas å kunne åpne for ny næringsvirksomhet mens landet er inne i en alvorlig økonomisk krise, framhevet olje- og energiminister Terje Riis-Johansen da han fortalte om de 21 nye utvinningstillatelsene. Det er også mange grunner til å åpne opp for Goliat. Det gir penger i kassa og glade oljeselskap. Ifølge olje- og energiministeren vil prosjektet også gi arbeidsplasser og positive økonomiske ringvirkninger i Finnmark. Statens interesse som eier i Statoil Hydro, veier i praksis tyngre enn ambisjonen om å være verdensmester i klimapolitikk når selskapet vil utvinne oljesand i Canada. Blir det for dyrt å kutte norske klimagassutslipp, lar regjeringen være å gjøre det. De kan jo handle billigkvoter fra u-land i stedet. Det er alltid en grunn til at miljøhensyn må vike. Slik er det i Norge, og slik er det i EU.

Selv om en også tar andre hensyn, er det likevel mulig å gjøre vedtak som får noe til å skje her og nå. En gjennomgang gjort av NRK-programmet «Brennpunkt», viser at Sverige har klart å kutte sine klimagassutslipp langt mer enn Norge. Mens Sverige kuttet utslippene med ni prosent fra 1990 til 2007, økte Norges utslipp med 11 prosent i samme periode. At Sverige har klart å kutte, skyldes politiske valg. Landet har prioritert andre energiformer enn olje og gass.

Da miljø- og utviklingsminister Erik Solheim skulle forklare «Brennpunkt» hvorfor Norge ikke har fått til å kutte utslippene de siste tiåra, sa han at det skyldtes en serie gale, og irreversible, beslutninger på 1990-tallet. En framtidig miljøvernminister vil kunne bruke de samme ordene om regjeringens miljøpolitiske beslutninger de siste ukene.

Men det er jo en dag i morgen også, med nye avgjørelser. Heldigvis er det lenge til 2050.