(Dagbladet): 68-åringen, som jobber i Justisdepartementets kriminalomsorgsavdeling, satt i 5.etasje i Høyblokka da bomben gikk av 22.juli i fjor. Han ble nesten blind i eksplosjonen.

- En lege som opererte meg, syntes det var merkelig at øynene mine ikke ble sprengt siden jeg befant meg så nær eksplosjonen. Jeg var tross alt heldig, det kunne gått så mye verre, sier Føsker.

Under eksplosjonen løsnet ansiktet hans fra skallen, tennene ble slått ut og kjeven brakk. Han husker drønnet fra bomben og følelsen av å bli slått av full kraft i ansiktet med en spade da han fikk vinduet på kontoret mot seg.

- Jeg ble slått ut, og da jeg våknet hang jeg over restene av skrivebordet mitt. Jeg så ingenting, jeg var blind. Sjokket var nok så stort at jeg ikke kjente smerter. De kom først på sykehuset dagen etter, forteller Føsker.

En seier over Breivik De første månedene etter at Føsker ble friskmeldt, jobbet han 40 prosent. Målet var å komme tilbake i 100 stilling innen ettårsdagen for terroranslagene.

- Det klarte jeg med god margin. 1.juli var jeg tilbake i full stilling. Det føles kjempemessig, som en seier — også over terroristen, sier Føsker, som i månedene etterpå har gjennomgått seks øyeoperasjoner.

Selv om han har mistet 80 prosent av synsevnen, gjør teknologiske løsninger det fullt mulig å gjennomføre jobben.

- Jeg ser uklart og kan ikke lese aviser eller dokumenter, men jeg kan forstørre alt på PC-en og få lest opp dokumenter på alle språk — så det fungerer veldig bra, sier han.

På jobb fra dag én Line Benedikte Nersnæs (50) kjente verken smerte eller hørte lyder rett etter terrorangrepet. Uten å vite at hun hadde en 30 centimeter lang tresplint gjennom hodet, førte hun kollegene sine i Justisdepartementet fra 11.etasje ut av den utbombede Høyblokka. De kom seg ut gjennom et stort hull i veggen i første etasje.

- Idet jeg satte beinet på bakken ute, kjente jeg at jeg hadde noe som stakk ut av hodet, sier hun.

Fysisk slipper Nersnæs varige mén, selv om huden fremdeles er stiv der tresplinten ble skåret ut og såret sydd med 27 sting.

Det blodige bildet av henne gikk verden rundt i dagene etter terrorangrepet 22.juli i fjor.

- Det var nok verst for samboeren min som sto og så på røykskyen fra Høyblokka uten å vite om jeg var død eller levende. Jeg var tross alt en del av det, sier hun.

Selv om 50-åringen ble sykmeldt den første tida etter terroren, var hun tilbake på jobb fra første dag.

- Det var viktig for meg å prøve å normalisere hverdagen, spesielt siden arbeidsplassen vår ble rammet. Jobben er et sted mange tyr til når ting butter ellers i livet. Kontoret mitt pleide å være det tryggeste stedet i hele verden, sier hun.

I dag holder Justisdepartementet til i nye lokaler i Nydalen utenfor Oslo sentrum.

- Når man har hatt et kontor i mange år, blir det et privat sted. Et sted der barnetegninger og bilder av kjæresten setter preg på rommet, nesten som et hjem. Og når hjemmet ditt blir bombet, oppleves det som traumatisk for mange. Selv for dem som var utenlands på ferie, føltes det inntrengende, sier Harald Føsker.

Tryggheten forsvant For mange av dem som jobbet i regjeringskvartalet forsvant den grunnleggende følelsen av trygghet den dagen Anders Behring Breivik utløste en bombe som tok åtte liv.

Tre ansatte i Justisdepartementet, der Føsker og Nersnæs jobber, ble drept i terroranslaget. I tillegg ble en sommervikar som jobbet i dokumentasjonssenteret drept på Utøya. Han hadde tatt en uke fri for å delta på AUFs sommerleir. Det ble skjebnesvangert.

- Jeg tenker mye på tilfeldighetenes bisarre lek. Noen gikk ut ti minutter før eksplosjonen og overlevde, andre var ikke like heldige, sier Føsker, som selv hadde sommerferie da bomben eksploderte.

Han var bare innom jobben for å hente noen dokumenter han trengte til et foredrag uka etter. Nersnæs hadde hatt fredagskaffe med kollegene i departementets politiavdeling og var tilbake på kontoret sitt.

- En kollega skulle ut og kjøpe mat, og dét gikk ikke bra. En annen kollega hadde kommet ned i resepsjonen, men kom på at han hadde glemt å vanne plantene på kontoret og snudde. Det reddet livet hans, sier hun.

Samholdet blant kollegene i Justisdepartementet har vært viktig det siste året.

- I begynnelsen var det mye klemming og berøring i Justisdepartementet. Særlig var det slik på det første allmøtet 23.juli. Mange av oss hadde sett hverandre tidligere på dagen 22.juli, men vi visste ikke hvem som hadde overlevd bomben. Litt sånn er det ennå, vi tar mye på hverandre. Samholdet hjelper oss, sier Line Benedikte Nersæs.