I naboens makt

Norge hadde ett overordnet mål da samarbeidet i Barentsregionen ble etablert: En forpliktende, flernasjonal dialog som kunne trekke Russland mot Vesten og bygge ned muren av gjensidig mistenksomhet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Avsløringen av at minst én av de norske dobbeltagentene på ekte kaldkrigsvis har operert innenfor rammen av dette samarbeidet, rommer derfor mange paradokser. Det skulle ikke være plass for spioner i det regionale samarbeidet mellom Norge, Sverige, Finland og Russland. Målet var stabilitet og normalitet i nordområdene, ikke vervingsoperasjoner og løsbartaktige møter i Oslos parker.

  • Det var daværende utenriksminister Thorvald Stoltenberg som lanserte tanken om Barentsregionen på Troms Arbeiderpartis årsmøte 25. april 1992. - Vi må se i øynene at Russland - uavhengig av dagens ustabile situasjon - stadig er og vil forbli Norges mektige nabo. Vi vet ikke hvilken politisk utvikling landet vil følge i framtida. Uansett er det en målsetning for Norge at vårt forhold til Russland er en del av Vestens forhold til Russland, sa Stoltenberg den gangen.
  • Stoltenberg forutså at samarbeidet ikke ville bli problemfritt. Men han hadde neppe sett for seg at forholdet til Russland - et grunnleggende element i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk - skulle trues av russernes konspirative kontakt med en laverestående tjenestemann i Kommunal- og regionaldepartementet. Hvorfor tok russerne så enorme sjanser i forhold til en byråkrat som aldri kunne bygges opp til å bli en ny Treholt?
  • Svein-Erik Lamark var i kraft av sin stilling bare i begrenset grad i stand til å gi russerne politiske opplysninger som de ikke kunne ha hentet fra regulære kontakter i forvaltningen, fra norsk samfunnsliv for øvrig eller for den saks skyld fra Internett. Hans potensial som agent lå trolig i den adgangen han hadde til sentralforvaltningens datasystem, og den skaden han med omfattende opplæring kanskje kunne ha forvoldt ved å gi sin føringsoffiser opplysninger om dette systemet. Hvis russerne ville ha detaljkunnskap om norsk olje- og gasspolitikk, om fiskerispørsmål, om Svalbard, om EUs nordlige dimensjon og om norske og amerikanske synspunkter på NATO-utvidelsen, finnes det en rekke bedre kilder enn dem man kan møte en kald vinterkveld i Frognerparken.
  • Forhandlingene om en delelinje mellom norsk og russisk farvann i Barentshavet er kanskje det området der russerne ville hatt størst politisk og kommersiell nytte av å ha detaljert kunnskap om norske forhandlingsposisjoner. Muligheten for store olje- og gassforekomster i det omstridte området har fått samtalene til å trekke i langdrag. Etter det Dagbladet forstår, er det ingenting som tyder på et snarlig gjennombrudd. I tillegg til selve delelinjen diskuteres det nå om russiske selskaper skal gis opsjoner til å delta i lisensgrupper på norsk side av grensen, mot en tilsvarende rett for norske selskaper på russisk kontinentalsokkel. Det gjenstår mye arbeid, og trolig vil spionavsløringene ha større konsekvenser for det generelle, bilaterale forholdet til Russland enn for akkurat denne saken.
  • Helt siden krigen har norske myndigheter lagt svært stor vekt på ikke å irritere russerne eller påføre det tosidige forholdet unødige belastninger. Det ligger en innebygd motsetning mellom disse politiske interesseavveiningene og de politifaglige vurderingene som må foretas når samarbeidet går over i det uakseptable. En kontant reaksjon mot russernes vervingsforsøk er selvsagt, men livsviktige spørsmål om atomsikkerheten på Kola-halvøya er og blir viktigere enn skyggespill i politikkens ytterkant.
  • Derfor er det grunn til å være bekymret for antydningene om at vervingsforsøkene også gjelder personer i det politiske miljøet. Har politikere eller sentrale embetsmenn drevet et tilsvarende dobbeltspill? Byråkraten Svein-Erik Lamark har hatt enorme etterretningsmessige ambisjoner. Det er ikke uproblematisk dersom nordmenn i politiske verv har drevet et like intenst og langvarig spill som trippelagenten fra Nøtterøy.