INNVANDRING: Thomas Hylland Eriksen viser i Dagbladet 9. mai hvorfor behovet for intellektuell nytenkning rundt det flerkulturelle Norge er akutt. Professorens presise karakteristikk av norsk innvandringsforsknings «minoritetsfokus» må forstås mot to svært ulike, men beslektede, idéhistoriske fenomener: Framveksten av maktkritiske «opposisjonsvitenskaper» i norsk samfunnsfag etter krigen og den postkoloniale vendingen i humaniora på 1970-80-tallet. Fellesnevneren for begge retningene var å kritisere ideen om «normalitet» og «naturlighet». Hadde ikke dette blitt brukt til å holde «de andre» nede og konsolidere hvite heteroseksuelle menns makt? Utvilsomt.

Med årene har opposisjonsvitenskapene fått noe lattervekkende og utdatert over seg. Satt på spissen: Kriminologien kan ikke forklare hvorfor stefedre dreper barna sine oftere enn biologiske fedre, kjønnsforskerne kan vanskelig forklare hvorfor 28% av homofile menn (og 0% av lesbiske kvinner) i pre-hiv San Francisco hadde over 1000 seksualpartnere. Edward Saids etterfølgere kritiserer beskrivelsene av arabere som irrasjonelle og ærbare. Men de kan ikke forklare hvorfor æreskulturen har oppstått og blitt videreført i nettopp Midtøsten og Sentral-Asia. Tvert imot har hans kritikk av det «vestlige blikket» fungert bedøvende for norske innvandringsforskere.