I pengebingelandet

I luksuslandet Norge er det inngått et nytt, bredt oljeforlik som bærer preg av å være vedtatt av en komité.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

NÅ SOM den pengebingen som heter oljefondet, er på rask vei til 400 milliarder kroner, og kanskje blir ti ganger så stor om tre tiår, er det den som styrer norsk politikk.

Nyheten i regjeringens langtidsprogram var at staten gradvis skal bruke mer av de kjapt voksende milliardene som oljefondet kaster av seg hvert år. I en artikkel som er typisk for hvordan stadig mer av politikken kommer til å arte seg i pengebingelandet, skriver VG at avkastningen om noen tiår vil utgjøre like mye som det staten hvert år tar inn i skatt på inntekt. Forvaltningen av disse milliardene er blitt den usynlige aksen som norsk politikk dreier seg rundt.

DET ER en uvanlig heldig kombinasjon av rå flaks, åndsnærværelse og faglig dyktighet som i løpet av 30 korte år har gjort at Norge stort sett bare har luksusproblemer og befinner seg i toppen av alle de lykkestatistikker som føres.

Ifølge den etablerte oljefolkloren skrev Norges geologiske undersøkelser mot slutten av femtitallet skråsikkert i et svarbrev til Utenriksdepartementet at man kunne se bort fra muligheten for viktige forekomster av karboner i form av olje eller kull under Nordsjøen.

Da oljeselskapet Philips likevel kom og ville kjøpe eneretten til å utvinne karboner i fiskematfatet, og prøvde å posisjonere seg ved hjelp av kong Olavs venner, avslo noen våkne byråkrater. I stedet sikret byråkratene, med ekspedisjonssjef Jens Evensen i spissen, både norske rettigheter på sokkelen og et regime som gjorde fellesskapet steinrikt. Noen visjonære sosialdemokrater samarbeidet deretter med noen visjonære forretningsfolk om ideer og grep som for lengst har gjort oljevirksomheten til landets viktigste næring.

Men den forretningsmessige og politiske dristigheten ble igjen i pionertida. Etter gründerne og pionerene kom forvaltere og bokholdere, helt i tråd med næringslivets naturlover.

DET KAN MAN ikke hindre, bare gjøre det best mulige ut av, slik det igjen kom til syne onsdag ettermiddag, da Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre inngikk et nytt, bredt oljepolitisk forlik med rammer for hvordan samfunnets felles oljeformue skal forvaltes framover. Siden forliket handler om pengestrømmen direkte inn i den store bingen, er dette et av de viktigste politiske resultater i hele stortingsperioden.

Det nye oljeforliket vil innta sin plass i den offisielle oljefolkloren ved siden av det brede forliket fra Kåre Willochs tid, som i 1984 skapte «Statens direkte økonomiske engasjement i oljevirksomheten». Altså SDØE, som er en uleselig forkortelse det var umulig å komme forbi i en artikkel som dette. Det forrige oljeforliket varte i drøye femten år. Det nye kan kanskje bli stående i ti, siden det har bred støtte i Stortinget. Og den utsikten er antakelig det beste ved det hele.

MEN MÅLT etter en annen skala enn det politiske kompromissets, er også dette et forlik uten en dristig visjon for oljevirksomheten, akkurat slik Willoch-forliket var. Begge er knudrete komitévedtak som er utformet for å danne et flertall i Stortinget med de viktigste hensyn tatt til personer, fraksjoner og partier der, ikke til en oppfatning av hva som vil gi den beste oljevirksomheten både for staten som eier og for selskapene.

Harald Norviks visjon da han for to år siden kom med utspillet som satte hele det daværende Olje-Norge i spill, var at Statoil skulle tilføres størstedelen av SDØE og deretter privatiseres for å kunne bli en betydelig aktør blant de mellomstore oljeselskapene i verden. Enig eller uenig, dette var det en viss flukt over. Politikerne nølte.

Alarmert grep Egil Myklebust i Norsk Hydro initiativet og satte en tjukk strek over politikernes målsetting om å opprettholde tre oljeselskaper i landet ved å by på og siden kjøpe Saga, for å gjøre Hydro større ut fra samme analyse som Harald Norvik hadde gjort.

SIDEN BLE Statoils styre kastet, Norvik gikk av, og visjonen krympet til et kompromiss der mesteparten av SDØE blir holdt tilbake i et heleid, statlig ikke-selskap.

Det tøffe grepet hadde antakelig vært å privatisere 45 prosent av Statoil, kjøpe tilbake statlig majoritet i Norsk Hydro og la disse to selskapene kjøpe så mye av SDØE som de hadde finanser til. Så kunne de slå seg sammen til ett, stort selskap om ca. ti år.

Men kanskje tvinger noe i den duren seg fram likevel, på tross av politikernes kompromisser.