I prinsippet, nei

Høyre har tvunget gjennom en kvoteringslov partiet er prinsipielt imot.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ERNA SOLBERGS eget lokallag sier det partilederen egentlig mener. Hordaland Høyre vil fremme forslag på landsmøtet neste helg om å programfeste at Høyre er mot kjønnskvotering. «Det strider mot partiets grunnleggende syn på privat eiendomsrett,» heter det i forslaget.

Slik pleide også ledende Høyre-politikere å begrunne sin motstand helt fram til daværende næringsminister Ansgar Gabrielsen 7. mars 2002 snudde partiets politikk på hodet. Forslaget om 40 prosent kjønnskvotering i private bedriftsstyrer var så radikalt at selv Stoltenberg-regjeringen, som hadde arvet det av Bondevik I, hadde vegret seg for å fremme det. Likestillingsminister Karita Bekkemellem Orheim sendte det til ny utredning før hun gikk av. For det fikk hun ros av Høyres kvinnepolitiske leder Gretha Thuen, som mente det beviste at «statsråden har forstått at kvotering ikke er løsningen med stor L».

DA BEKKEMELLEM Orheims forgjenger, Valgerd Svarstad Haugland, først kom med kvoteringsforslaget to år tidligere, fikk hun blankt avslag fra Høyre. Stortingsrepresentant Sonja Sjølie hadde følgende kommentar: Det vil imidlertid være utelukket for Høyre å støtte forslag som kvotering til styrer i privateide selskaper. Å lovfeste noe slikt vil være å trå langt over streken. For Høyre er dette også et viktig prinsipielt spørsmål.

Kristin Clemet innrømmet i et innlegg i Dagens Næringsliv at det var mest fristende å harselere med forslaget. Clemet var den gangen NHO-direktør og nøyde seg med å avvise det på det samme prinsipielle grunnlag som Høyre: Det stred mot eiendomsretten og aksjonærdemokratiet. Etter at Høyres egen næringsminister endelig fikk forslaget gjennom i Stortinget, har Clemet vært taus.

OG ETTER AT HØYRE fikk ny næringsminister, er også han blitt merkelig taus. Mener ikke næringsministeren noe om at halve Bedrifts-Norge risikerer tvangsoppløsning? Ansvaret for å fronte loven og trusler om sanksjoner er overlatt i sin helhet til barne- og familieminister Laila Dåvøy (KrF), med enkelte gjesteopptredener av helseminister Gabrielsen, som trassig står ved sitt farskap.

Selv etter at hennes egen minister hadde fått heltestatus blant kvoteringstilhengere, var Erna Solberg fortsatt skeptisk. Solberg sa til Dagbladet i desember i fjor at hun er «prinsipielt mot kvotering». Høyres nye kvinnepolitiske leder, Linda C. Hofstad, raljerte nylig med Ap\'s forslag om 50/50 kvotering i alle partiets organer og Ap\'s «klokkertro på at alle problemer kan løses ved vedtak og reguleringer». Hofstad mener Høyres kvinneandel i praksis viser «at man kan oppnå likestilling uten bruk av kvinnekvotering».

DET ER LITEN TVIL om at Høyre er eklatant imot kjønnskvotering i det private næringsliv, på grensen til å være fundamentalistisk. Det gjennomsyrer partiets grunnholdning fra den ytterste nyliberalist til de siste gjenlevende verdikonservative. Å lovfeste et slikt inngrep i den private eiendomsretten, er for Høyre-folk på linje med å godta homseekteskap i KrF. Og her får de rungende støtte av kjernevelgerne i næringslivet. Når Trygve Hegnar ikke skriver om «puppekvotering» på lederplass i Finansavisen, er Dagens Næringsliv full av harmdirrende leserbrev.

Kvotering er en tung sak å forsvare for Høyre i en valgkamp. Så hvordan i all verden fant Ansgar Gabrielsen en kvoteringsnøkkel i den ellers så tomme verktøykassa si? Han var møkklei gutteklubben grei, sa han - ellers ei velgergruppe partiet synes er grei nok. Taktisk, hevdes det nå. Forslaget ville komme uansett, så like greit å ha en finger på pennen. Men det er vanskelig å se Høyres avtrykk på et så ambisiøst mål. I Sverige ble det med trusselen da den sosialdemokratiske regjeringen vurderte kvotering etter norsk modell. Der mente man at selv 25 prosent var urealistisk på kort sikt.

PROBLEMET FOR HØYRE er at de sitter med en vinnersak - for venstresiden. Kvotering kan ikke brukes til å flagge partiets likestillingspolitikk når de fremste politikerne i prinsippet er mot. Og kanskje er det noen i næringslivet som blir litt i stuss over den rødgrønne trusselen mot den private kapitalen. Mener Erna Solberg at de rødgrønne kan finne på noe som er enda verre?