I sakkyndiges vold

En alarmerende melding har kommet fra Den rettsmedisinske kommisjon: Mange medisinsk og psykiatrisk sakkyndige legger ikke sine erklæringer til retten fram for kommisjonen, slik loven krever. Kvalitetssikringen av et ledd som har stor betydning for rettens avgjørelse, fungerer dårlig.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Ifølge professor Bjørnar Olaisen, leder for Den rettsmedisinske kommisjon, var det på 1980- og begynnelsen av 90-tallet nesten ingen medisinsk sakkyndige som sendte sine erklæringer til etterprøving hos kommisjonen. Mangelen på kvalitetssikring av erklæringer kan ha ført til at uskyldige er blitt dømt.

  • Ifølge Aftenposten er det nå nedsatt et utvalg for å gjennomgå den rettsmedisinske kontrollen og kvalitetssikringen i straffesaker. Men hvordan kan rettsvesenets mange aktører over år ha sett gjennom fingrene med denne svikten i systemet? Er det ikke dommerens oppgave å passe på at loven blir fulgt? Sjekker ikke påtalemyndigheten at erklæringen som tiltalen bygger på, er laget på forskriftsmessig måte? Hvorfor har ikke forsvarerne protestert mot slik utbredt mangel på kvalitetssikring av et dokument som er så viktig for deres klienter?
  • I vårt rettssystem har de rettsoppnevnte sakkyndige stor makt. De henter autoritet fra retten, og fra sin posisjon som professor eller dr.med. Når de uttaler seg, lytter dommere, jury og domsmenn nøye. Etter hvert er medisinen blitt så spesialisert og metodene så avanserte at det er vanskelig for lekfolk å trenge gjennom begreper og vurderinger. Det enkleste er å lytte etter en konklusjon. Hvis retten oppfatter at de sakkyndige tror tiltalte har gjort hva han/hun er anklaget for, veier det tungt i vektskåla når skyldspørsmålet skal avgjøres.
  • Men den somatiske medisinen er ingen eksakt vitenskap. Diagnose av sykdom, skade og dødsforløp bestemmes ofte med innslag av skjønn. Enda større betydning har det kliniske skjønnet i psykiatrien. Og som andre fag utvikler medisinen seg. Det som blir ansett for sikker kunnskap, kan ti år seinere vise seg ikke å være like riktig. De sakkyndige kan ikke annet enn å løse sitt oppdrag på basis av kunnskapen faget besitter på det aktuelle tidspunktet. Men rettssikkerheten er avhengig av at de uttaler seg med ydmykhet, tar hensyn til ulike retninger i faget og bare trekker konklusjoner de er helt sikre på. Nettopp dette skal Den rettsmedisinske kommisjon kontrollere.
  • De siste dagene er to saker blitt kjent der uskyldige menn er blitt dømt for seksuelle overgrep mot barn. I overgrepssaker blir psykologer ofte brukt som sakkyndige. Deres fag består i noe så lite eksakt som å oppsummere menneskers tenkning og handlemåte. I motsetning til medisinerne har psykologene ingen kommisjon til å kontrollere deres uttalelser til retten. Det sier seg selv hvilken rettssikkerhetsrisiko det er om psykologen uttaler seg med stor sikkerhet, og rettens medlemmer ikke lytter med kritisk sans og folkelig vett.
  • Inntil for en del år siden var seksuelle overgrep mot barn et tabubelagt fenomen. Slike saker ble sjelden anmeldt, og rettsapparatet sto uten erfaring. Gjennom sin praksis var psykologene blant de første som fikk kunnskap om fenomenet, og ble derfor en viktig premissleverandør for rettsapparatet. Men psykologene var ikke lært opp til å gå ut av rollen som terapeut og inn i rollen som objektiv sakkyndig. Og de var påvirket av at faget hadde «oppdaget» den skammeligste formen for overgrep mot forsvarsløse barn.
  • Som utøvere av et fag med sterkt ideologisk preg, lot psykologene pendelen svinge til den andre ytterligheten: Tok for lett på at symptomer hos barn utsatt for seksuelle overgrep stort sett er de samme som hos barn som har hatt andre traumatiske opplevelser. Lukket øynene for at påstander om overgrep kunne spores til mistenksomme mødres opptreden i en skilsmissesituasjon. Og glemte at barn kan adoptere en historie og gjøre den til sin sannhet.
  • Trolig er flere uskyldige blitt dømt for seksuelle overgrep mot barn. Og en del skyldige har gått fri. Slike saker er vanskelige for rettssystemet å håndtere. Derfor er det ekstra viktig at kvaliteten på de sakkyndiges erklæringer blir kontrollert, og at de i retten ikke går utover sitt mandat og sin kompetanse.